HAMMURABIS LOVER
Tidlig vinteren 1902 avdekket den franske arkeologen Jacques de Morgan en 2,25 meter høy polert stele av dioritt under utgravningene av den forhistoriske byen Susa. På denne stelen var det mengder av skrifttegn i kileskrift og øverst et relieff av to mannspersoner. Han hadde funnet det som senere er blitt kalt Hammurabi-stelen med den babylonske solkongen Hammurabis 282 ”lover” inngravert. Disse lovene ble forbildet til senere lovtekster og ikke minst til Bibelens mange påbud og regler. Øverst på stelen er kong Hammurabi selv avbildet sammen med solen personifisert i solguden Shamash, rettferdighetens høye beskytter. Stelen var opprinnelig satt opp i solens tempel i den babylonske byen Sippar, og der sto den i 650 år. I året 1158 f.Kr. ble Babylonia overfalt og plyndret av elamittene. Da elamittene så seg ferdig med å herje byen, fant de det for godt å slepe med seg blant annet Hammurabi-stelen tilbake til sin egen hovedstad, Susa, hvor Jacques de Morgan fant den 3700 år senere. Stelen står i dag i Louvre i Paris.

Kong Hammurabi som utformet og gav navn til disse lovene besteg tronen i 1848 og regjerte til 1805 f.Kr. Han ratifiserte en samling med 282 såkalte ”rettmessige dommer” (dinat misharin) som ble meislet i stein og kopiert og spredt i store mengder. Disse lovene var ment som en ”veiledning for landet” og ment å stå som et forbilde når rettferdigheten skulle håndheves. Hammurabi er forøvrig også den første ”solkongen”. Prologen til lovene indikerer en ny ideologi som vektlegger kongens rolle som solens, den rettferdige himmelske dommers representant på jorden. Denne solkonge-ideologien slo rot og spredte seg i hele området, og spredde seg videre vestover til Roma og enda til Frankrike og den langt senere, men ikke helt ukjente, Ludvig 14.

Hammurabis lover bygger delvis på de ca 300 år eldre Ur-Nammus lover, som er verdens eldste kjente lovsamling. Bibelordet ”Du skal ingen spare: Liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot!” (5. Mos 19,21; 2. Mos 21,23.25) i Bibelen stammer opprinnelig fra Hammurabi. (Fra Jødedommen og kristendommen snappet senere Islam også opp dette gullkornet, og det blir fortsatt bokstavelig håndhevet i praksis (sharialovene), i en rekke islamske land.) I motsetning til Moselovene, eldre Hellensk rett og Romerretten har Hammurabis lover også bestemmelser om kvinnens rettigheter. Kvinner kunne oppnå skilsmisse (§ 142) og når det gjaldt utroskap ble begge parter like strengt straffet (§ 129). Det var også bestemmelser som gjaldt ondsinnet sladder og ryktemakeri, og som innebar straff for dem som ikke kunne bevise sine påstander (§ 127).

De ti bud forekommer to steder i Mosebøkene i andre og femte Mosebok. De ti bud ble ifølge Bibelen overlevert på to steintavler til Moses på toppen av Sinai-fjellet. Steintavlene ble overlevert Moses av Gud fader personlig, kledelig skjult i en mørk sky. Steintavlemotivet peker direkte mot Hammurabi- stelen og mot de mesopotamiske leirtavler. Hammurabis lover ble som sagt kopiert i store antall og var viden kjent i hele dette området. De har tydeligvis også vært godt kjent for forfatterne av Det gamle testamentet.

De ti budene er i Bibelen fremholdt som de ypperste leveregler for Guds utvalgte folk, israelittene. La oss se litt nærmere på disse budene som så ofte blir trukket frem når man diskuterer etikk og moral (2. Mos 20; 5. Mos 5,7. Nummereringen av budene er her i forhold til hvorledes de ramses opp i de to bibelstedene i Den norske bibeloversettelsen av 1978). De første fire budene dreier seg om den troendes forhold til guddommen:
1. Du skal ikke ha andre guder enn Jahve.
2. Du skal ikke lage deg noe gudebilde av Jahve.
3. Du skal ikke misbruke Guds navn.
4. Du skal holde hviledagen hellig.

Dette er knapt noe å basere et samfunnssystem på. Dette er religiøse regler som definerer den troendes forhold til guddommen, og ikke leveregler som har noe med samfunnsmessige eller mellommenneskelige relasjoner å gjøre.
5. Det femte budet lyder at du skal hedre din far og mor så du får leve lenge i det landet som Gud har gitt deg.
Sammenhengen mellom å hedre sine foreldre og å leve lenge i landet må sies å være noe uklar for dagens mennesker. Sett i lys av at Gud mener dødsstraff er passende for å ikke hedre sine foreldre, eller enda verre, snakke stygt om dem (f.eks. 2. Mos 21,17; 3. Mos 20,9), gir naturligvis dette budet straks mer mening.
De fem siste budene lyder:
6. Du skal ikke slå i hjel,
7. Du skal ikke drive hor,
8. Du skal ikke stjele,
9. Du skal ikke vitne falsk mot din neste og
10. Du skal ikke begjære din nestes hus, hustru, tjener, tjenestekvinne, okse eller esel eller noe som hører din neste til.

Det å begjære noe, å ønske noe sterkt, er ikke noe man vanligvis kan velge eller ikke. Man kan velge om man vil gjøre tiltak for å oppnå det man ønsker/begjærer, men selve begjæret i seg selv er en følelse som oppstår uavhengig av ens vilje. Slikt er naturligvis meningsløst å "lovregulere".

Budene seks til ni er for såvidt allmennmenneskelige og finnes i de fleste kulturer uavhengig av religiøst livssyn. Når etikk og moral skal diskuteres og noen kommer drassende med De Ti Bud, er det som regel bare disse fem siste budene man mener. Det er som regel også bare en fire-fem av disse ti berømmelige budene folk flest klarer å ramse opp på oppfordring.
Det er intet revolusjonerende nytt eller noe som vitner om særlig visdom, intet tilnærmet genialt i disse budene. Man skulle kanskje kunne forventet noe mindre banalt fra det høyeste vesen?

Det finnes dessuten verken krav til bevisbyrde, eller til straffeutmåling som hos Hammurabi. Det bør her tillegges at Bibelens bud gjelder utelukkende i forhold til adferd rettet mot sin neste, dvs. andre jøder og senere andre kristne trosfeller. Det er ikke forbundet med straff å for eksempel myrde en vantro og det finnes da også utallige eksempler i Bibelen på hvordan Gud selv dreper opptil hundretusenvis av mennesker i slengen (
*).
Den katolske kirkens prinsipp: ”Omnem hominem fidelem judica tuum esse fratrem” – Anse hvert troende menneske som din broder, har vært praktisert på så ymse vis opp gjennom historien (Min utheving). Kirkens anstrengelser for å få slutt på middelalderens allment forekommende plyndring av skibbrudne sjømenn, gjaldt naturligvis ikke arabere eller andre vantro. Det samme gjaldt når det var snakk om å gjøre vantro krigsfanger til slaver. Dette ble ikke sett på som problematisk. I det syttende århundre lærte det skotske presteskapet at en ikke under noen omstendighet måtte gi mat og herberge til et sultent menneske som ikke hadde ortodoks kristent livssyn (Deschner).
De færreste begår noe mord i løpet av sitt liv, ihvertfall nå for tiden. Det var tydeligvis annerledes for Moses samtidige siden Skriften stadig ser det som påkrevd å minne menigheten om det sjette budet.

At det heller ikke alltid er lett å etterleve egne bud finnes det uttallige eksempler på i Bibelen. Særlig ser det ut for at det sjette budet har voldt problem å overholde for Vårherre. At det niende heller ikke er lett viser bibelsteder hvor Gud lyver for sine egne profeter (1Kong. 22:23, 2.Krøn. 18:22. Jer. 4:10, 20:7 Esekiel 14:9), og bedrar de onde (2.Tess 2:11-12). Paulus innrømmer også at han brukte løgn og bedrag for å spre evangeliet (Rom 3:7, 1.Korinter 1:19-23). Ifølge et annet bibelsted så forfalsker den hellige skriften Guds ord (Jer. 8:8). Selv den edle kirkelærer Origenes mener at det må være lov å bruke løgn og bedrag som et middel for å frelse sjeler. Selv Gud kan ifølge Origenes finne på å lyve av kjærlighet. Kirkelærer Johannes Chrysostomos (Gullmunn) ivret for løgnens nødvendighet som middel for sjelens frelse (Deschner 1972:30). Biskop og kirkehistoriker Eusebius av Cæsarea (ca 265-430) hevdet åpent at man burde bruke svindel og bedrag dersom dette var i kirkens interesse. Grunnleggeren av Jesuittordenen, Ignatius Loyola skrev i det 16. århundre at ”Vi bør alltid være åpen for at det som ser hvitt ut for oss, egentlig er svart, dersom kirkens ledelse bestemmer det.” (Op.cit)

Som juridiske leveregler for mennesker og for et samfunn er de ti bud sørgelig utilstrekkelige. I Esekiel 20,25 innrømmer da også Vårherre at hans forskrifter ikke er gode og at det ikke er mulig å leve ved hans lover. Foruten de fire første budene, er de øvrige såpass grunnleggende etiske kjøreregler i de aller fleste samfunn og religioner og ikke noe som er spesielt eller originalt for den kristne religionen. Det hadde kanskje vært på sin plass å si noe om toleranse, frihet og likhet, og kanskje om bevaring av naturen og dens mangfold? Det bør bemerkes at begge steder de ti bud står ramset opp i GT, står de oppført i samme rekkefølge. Dette kan bety at rekkefølgen til budene ikke er tilfeldig og dermed sier noe om Guds prioritering av de ulike budene. At budet om å ikke slå i hjel først kommer som nummer seks i rekken, burde ikke overraske noen som har bladd litt i GT.

Dødsstraff var forøvrig vanlig i det semittiske samfunn, og da vanligvis utført i form av steining. Unntakelsesvis brukte man å brenne folk levende. Gjennom de hovedsakelig religiøst begrunnede mosaiske lovregler og forskrifter ble disse straffene brukt i utstrakt grad og for en lang rekke ”overtredelser”. Dødsstraff ble brukt for alt fra snikmord til de rene bagateller, og den religiøse straffepraksisen var gjerne vilkårlig og ble brukt som maktmiddel i interne feider.

Det gamle testamentet breddfullt av mer eller mindre ubrukelige regler, og det er som regel dødsstraff på både det ene og hitt. For å ta noen eksempler på ting det er dødsstraff for: Den som forbanner sin far eller mor, den som vanhelliger sabbaten (dvs ikke holder hviledagen hellig), å ikke være omskåret, å spise kjøtt med blod i, å ligge med en mann slik en ligger med en kvinne (homoseksualitet), å tro på gjenferd og spådomsånder, å ha en dødningeånd eller en spådomsånd i seg (hva nå enn det måtte bety), dersom en prestedatter driver utukt skal hun brennes, for en mann å ligge med en kvinne som har menstruasjon (begge skal da utryddes), å spotte Herrens navn er også naturligvis forbundet med dødsstraff. Ustyrlige og trassige sønner bør steines (5.Mos 21,18-21). Blir en mann grepet i å ha samleie med en gift kvinne, skal begge dø. Det samme gjelder piker som viser seg å ikke være jomfru når de blir giftet bort, de skal steines (5.Mos 22,13-21). Skulle en stakkar ha vært uheldig eller uvøren og fått ”steinene knust eller det mannlige lem skåret opp” får han heller ikke ha adgang til Herrens menighet, og er følgelig fortapt.
En ulykke kommer som kjent sjelden alene.

Herren har dessuten ikke annet enn avsky for menn i kvinneklær og kvinner i mannsklær. Den som er så frekk at han ikke hører på presten under en gudstjeneste, skal dø. Hele folket skal høre om det og gripes av frykt, så de aldri mer gjør noe så frekt (5. Mos 17,12-13). Dersom man får høre at noen vantro har reklamert for andre guder i en by i nærheten, skal man hogge ned både innbyggerne i byen og budskapen deres med sverd. For deretter å slå byen og alt i den med bann (5. Mos 13,12-18). Ifølge Jesus i Bergprekenen bør det også være dødsstraff for å kalle noen for en ”ugudelig narr”(!)(Matt 5,22 - ”Dåre” i den norske 1930 oversettelsen og ”fools” i King James Version).
Det er åpenbart at disse reglene ikke er nevneverdig aktuelle i vår tid. Selv sett i lys av den tid de oppstod i fremstår de fleste av disse reglene og budene som nokså barokke. Det er videre en hel underskog at ytterligere påbud, forskrifter og regler som presenteres, som eksempelvis lov om mugg på klær og sopp på hus, lover om kjønnslig omgang og kjønnslig urenhet, lover om hudsykdom, lover om rene og urene offerdyr og naturligvis om proper ofringsteknikk.

(c) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Lukk vinduet

HammurabiHammurabi og Shamash

De 10 Bud og deres bakgrunn

Litteraturtips:
Bibelen
Deschner Karlheinz, 1972: ”Abermals krähte der Hahn” Stuttgart
Deschner, Karlheinz, 1972: ”Og hanen galte annen gang…” Oslo
Kramer, Samuel Noah. 1963: ”The Sumerians, their history, culture and character”, Chicago & London
Diverse historieverk om Mesopotamia etc

* - 1 Kong 20,29-30; 1 Krøn 19,18; 2 Kong 19,35; 2 Krøn 25,11-13; 2 Krøn 14,9-13; 2 Sal 8,5; 2 Sam 10,18; 2 Sam 18,7; 2 Sam 8,13; 4 Mos 31,6-18; Dom 1,4; Dom 12,6; Dom 20,35; Dom 20,44-46; Dom 3,28-29; Dom 8,10-11; Dom 9,49; Esek 9,4- 10; Est 9,14-16; Jer 25,33-35; Jos 8,24; Nah 2,14; Nah 3, 1- 6

Stelen med hammurabis 282 lover