I lys av dagens konflikt mellom det kristne vesten og den muslimske verden, kan det være aktuelt å spørre seg om vesten egentlig har noen grunn til å se sin religion som mer høyverdig enn Islam, for eksempel når det gjelder holdningen til kunnskap og utvikling.

Det er faktisk ikke så veldig lenge siden det kristne vesten også førte hellige kriger mot både indre og ytre fiender, og holdt seg med en streng kirkelig basert straffelov. Hellige korstog trenger man ikke gå tilbake til middelalderen for å finne; Også i moderne tid har geistlige funnet det betimelig å erklære slike. Vietnamkrigen ble faktisk erklært som et hellig korstog av amerikanske biskoper. De samme biskoper krevde attpåtil ved det andre Vatikanum at man burde bruke atombomben mot Vietnam - for å forsvare katolisismen der.

Dagens Krig mot terror og okkupasjonen av Iraq blir også oppfattet som et korstog mot Islam av den muslimske verden. Mye tyder på at den kristne evangeliske Bush-administrasjonen faktisk ser det på samme måte.

Islam og Muhammed
Islam oppstod rundt år 622 da Muhammed (ca. 570-632), etter å ha hatt en rekke guddommelige åpenbaringer, begynte å spre sitt budskap. Muhammed tok utgangspunkt i Kristendommen, som var den dominerende religionen på hans tid. Allah (som betyr "Gud") var (og er) identisk med den kristne Gud (El/Elhoim), navnene Allah og El/Elhoim er kun to ulike semittiske former for begrepet ”Gud”. Begge religionene har den samme mytiske fortid med stamfaren Abraham, syndfloden osv, og deres religiøse lover og straffer er også i stor grad like. På en tid da forestillingen om treenigheten splittet kirken, skar Muhammed gjennom og erklærte at det kun fantes EN gud og ikke tre. Jesus var da ikke Guds sønn men kun hans profet, på lik linje med Muhammed selv. Islam er m.a.o. fundamentert på Kristendommen - og i bunn og grunn nærmest for en sær kristen sekt å regne.

Kunnskap og læring
De to religioner har imidlertid hatt et noe ulikt forhold til verdien av kunnskap, ikke minst på grunn av Muhammeds ord om at de lærdes blekk er mer verdt enn martyrenes blod. Da den kristne kirken fikk makt på trehundretallet, fikk vitenskap og lærdom stadig dårligere kår. Kirkefaderen Augustin uttrykte tidlig den kirkelige grunnholdning om at man ikke trengte noe vitenskap når man hadde evangeliene. En holdning Augustin selv etterlevde til fulle: Han var overbevist om slike ting som at blod fra en geitebukk var det eneste som kunne spalte diamanter, og at vinden befruktet hopper i Kappadokia (i Lilleasia). Han trodde derimot slett ikke på at jorden hadde kuleform, noe som på hans tid hadde vært kjent i århundrer. Alt et menneske behøvde av kunnskap sto i Bibelen ifølge Augustin, og det som ikke sto der var rett og slett direkte skadelig.

Utdannelse
Utdannelse ble fortsatt sett på som viktig i det fjerde og det femte århundret. Vektlegging av utdannelse på denne tiden skyldtes i stor grad tradisjonen og arven fra antikken, og var slett ikke kirkens fortjeneste. Utdannelsen hadde imidlertid fått et stadig mer preg av bevaring av gammel kunnskap, og det foregikk ikke noen videreutvikling og fornyelse av denne kunnskapen. På alle områder tapte kjennskapen til den tidligere kunnskap seg, og denne forsvant gradvis bak glemselens slør. Undervisningen og forskningen fikk mer og mer preg av å utelukkende være studier av de hellige skrifter. Kjennskapet til det greske språk, i århundrer selve grunnlaget og forutsetningen for enhver kunnskap, ble en sjeldenhet. Etter hvert var det bare geistlige som kunne lese og skrive, selv om mange av dem heller ikke akkurat var noen mestere i kunsten.

I løpet av de første seks århundrer av vår tidsregning ble den gamle allmennutdannelsen og de antikke vitenskaper (bortsett fra astronomien som man trengte for å bestemme tidspunktet for de ulike kirkelige høytider) fordømt og erstattet med teologi. Enhver vitenskap var nå kun nyttig i den grad den støttet kirkens forkynnelse. Tenkningen ble mindre og mindre selvstendig, kunnskapen minket og fornuften ble foraktet. Ved overgangen til det syvende århundret var allmennutdannelsen for det meste forsvunnet. For de tidlige kristne var det imidlertid ingen klare forbud mot å tilegne seg antikkens "hedenske" kunnskap, men det var en utbredt innstilling at man som kristen ikke skulle undervise i dette. Derfor hadde heller ikke kristendommen noen egne skoler før ut i det sjette århundre. Kirkefedre som f.eks. Origenes og Augustin, dro selv veksler på antikkens kultur og lærdom, på Platons og Aristoteles filosofi. Kunnskap og utdannelse ble ellers i beste fall sett på som et nødvendig onde, og kun da dersom det kunne være til støtte for teologien.

Fromme analfabeter
De katolske skoler var som regel rene teologisk/filosofiske fakulteter, og deres studier hadde marginal betydning for det virkelige samfunnet utenfor murene. Antikkens rike tilfang og utveksling av skrifter var ikke lenger tilgjengelig for andre enn en liten elite i kirkene og klostrene. Men selv der var ikke alltid utdannelsesnivået særlig høyt. På konsilet i Khalkedon i 451 var alle de førti fremmøtte biskopene analfabeter. Pavene i de følgende århundrene formelig skryter av sin uvitenhet, ikke kunne de gresk og de var som regel skrale i latin. Selv ikke alle pavene i det niende og tidende århundret kunne engang lese eller skrive. Presteskapets "klokhet" har for det meste bestått i allmuens uvitenhet.

Forakt for viten
På de andre naturvitenskapenes områder ble alle nyoppdagelser og teorier som ikke samsvarte med det som sto i Bibelen, motarbeidet. Vitenskaper som blomstret i oldtiden, gikk mer eller mindre å stå i de første århundrer og stagnerte til langt ut i middelalderen. Kirkehistorikeren Lactantius (ca. 250-ca. 320) mente naturvitenskap var det reneste vrøvl, mens kirkelærer Ambrosius avfeide det rett og slett som et angrep på Guds majestet. Tidlig i det fjerde århundre ønsket man ikke å utnevne en Euseb av Emesa til biskop, fordi han hadde studert matematikk! Kun naturvitenskap som var forenlig med Bibelen kunne til nød aksepteres. På områder som biologi, zoologi og geografi var det etterhvert den reneste dilettantisme og oppspinn som regjerte. Desto mer avsindige teorier, desto bedre. I 1163 forbød pave Alexander 3. alle prester å studere fysikk, og i 1380 besluttet det franske parlamentet, etter en appell fra pave Johan 22., å forby enhver befatning med kjemi.

Medisinen
På et område som er helt vesentlig for menneskers liv og helse, medisinen, har kirken vært en effektiv bremsekloss for en utvikling til menneskers beste i nesten 1000 år. I utgangspunktet trodde jødene at sykdommer var Herrens straff for synd, og derfor sto heller ikke medisinen høyt i kurs hos dem, da forsøk på å helbrede sykdommer ble sett på som en utidig innblanding i Herrens vilje. Denne forestillingen om at sykdom egentlig er en Guds straffedom hang med videre i kristendommen til langt opp i middelalderen. Eksperimentering og forskning var fordømt av kirken, noe som ikke minst hadde følger for nettopp legevitenskapen. Kirken hadde satt ned forbud mot f.eks. å obdusere lik. I 1564 dømte inkvisisjonen grunnleggeren av den moderne anatomi, den flamske legen Andreas Vesalius, til døden for dette. Han ble imidlertid reddet av Philip II som grep inn. Vesalius hadde gitt ut sitt banebrytende anatomiske verk De corporis humani fabrica i 1543. Vesalius hadde gjennom obduksjon av lik funnet ut at det bibelske dogma om at kvinnen ble skapt av ett av mannens ribben ikke kunne stemme, da menn åpenbart ikke manglet noe ribben.

Helt frem til 1600-tallet var det trolig bedre for syke i Europa å ty til bønn, enn å oppsøke datidens "leger". Bønn virker naturligvis ikke, men det tar sjelden livet av deg. Det samme kunne ikke sies om datidens legestand. Legenes teorier omkring sykdommer og deres årsaker var stort sett basert på fri gjetting, svært begrenset kunnskap om anatomi og som regel fullstendig gale antagelser om hvordan menneskekroppen fungerer. Blandet sammen med en stor dose overtro og overnaturlige og religiøse forestillinger om demoner, hekser, ånder etc, var legene svært dårlig rustet til å behandle syke. Ofte var legenes kur og metoder medvirkende til å forverre situasjonen, ikke sjelden tok behandlingen livet av pasienten.

Siden sykdom i middelalderens Europa fortsatt ofte var sett på som Guds herlige uransakelige vilje, og forsøksvis bruk av naturlige "legemidler" som urter var ikke sjelden forbundet med straffereaksjoner fra øvrigheten, det var ofte en nokså begrenset interesse for å behandle pasienter. Legeyrket var lenge mer en slags teoretisk filosofisk øvelse i å gjette på, og diskutere ulike mulige årsakssammenhenger, enn å arbeide med syke mennesker.

Til sammenligning blomstret medisinen i samme periode i den arabiske hemisfære. Også andre vitenskapsgrener blomstret i den arabiske verden, ikke minst inspirert av antikkens tenkere og deres skrifter. I vesten brente og gjemte samtidig den kristen kirken verkene til antikkens ”hedenske” store greske og romerske tenkere. Det er derfor i stor grad den islamske verden som skal takkes for å ha reddet stumpene av antikkens tenkning.

For over tusen år slukket den mektige kristne kirken lysene i Europa, motarbeidet fremgang, erstattet vitenskapene med dilletantisme og vissvass, hindret sosiale og humane reformer, og fremgang, brutaliserte strafferetten og førte kriger mot indre og ytre fiender, samtidig som den forurenset menneskenes sinn med absurd overtro og formørket deres tilværelse med trusler om død og helvete og skapte religiøs angst.

Religiøs møkk
Den dramatiske kunnskapsmessige utvikling, sosiale reformer og menneskelige fremskritt som har skjedd i vesten de siste 400 år, skjedde først etter at kirkens maktmonopol var brutt ned. Denne utviklingen skjedde på tross av kirken og reformer og vitenskapelige fremskritt ble som regel aktivt motarbeidet av kirken hele veien. Heldigvis tapte kirken denne kampen. Hadde det vært opp til kirken hadde vi fortsatt levd i middelalderen, brent bøker og hekser, og mentalt vasset i religiøs møkk opp til armhulene. Man kan undre seg hvor vi ville vært i dag hvis ikke kirken hadde hindret utvikling, vært årsak til en endeløs rekke med kriger, henrettet folk i Jesu navn og formørket menneskenes sinn og intellekt med sin absurde fordummende makt i over 1000 år.

Den muslimske verden har til gode å være gjennom en ”opplysningstid”. Reell utvikling og fremskritt vil neppe skje i muslimske samfunn før Islams mørke og dominerende dominans blir brutt. Muslimer og muslimske samfunn lever fortsatt mentalt i den mørke middelalder takket være sin religion.

(C) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden

Den kristne hjord...

Religion og Fordumming


Illustrasjon fra Vesalius verk
Leonardo DaVinci


Augustin