Forfatterne av Det gamle testamentet har trukket store veksler på eldre kilder, ikke minst på den sumerske kulturen i sørlige Mesopotamia. Sumererne var verdenshistoriens første skrift-sivilisasjon som blomstret i elvedalene rundt de to store elvene Tigris og Eufrat i det området hvor sydlige Irak ligger idag.

Den sumerske sivilisasjonen eksisterte fra det femte til det andre årtusen før vår tidsregning, men hadde sitt høydepunkt rundt 3-2000 år før vår tidsregning. Sumererne oppfant blant annet hjulet, plogen, kunstig vanning, pottemakerens dreiehjul, seilfartøy med kjøl og var de første som bygget bygninger med buer i stein og flere etasjer. De utviklet også et juridisk system, matematikk, astronomi og kalenderens inndeling. Vår inndeling av tiden basert på tallet 60 (1 time=60 min, 1 min=60 sek), samt inndelingen av sirkelens 360 grader er faktisk en arv fra de gamle sumererne. Deres viktigste oppfinnelse, og
grunnlaget for all senere sivilisasjon, ble gjort rundt 3000 f.Kr. - skriftkunsten.

Fortellingen om hvordan mennesket ble skapt av leire og pustet liv i gjennom nesen slik det også står i 1. Mosebok 2,7 finner vi i den langt tidligere babylonske skapelses-fortellingen. Denne legenden er bevart som et sju tavlers epos, Enuma elish, ”I begynnelsen”.

Både i den babylonske og den egyptiske skapelses-beretningen finner vi også forestillingen om urvannet, om hvordan gudene her skaper land, elver, dyr og planter. I den babylonske historien fortelles det hvordan guden Marduk kjemper og vinner over urvannenes demoner. Den farligste av disse er saltvannsdemonen Tiâmat. Bibelens ord på det kaotiske urvannet, det hebraiske theôm, er det samme som navnet på sumerernes saltvannsdemon, Tiâmat. Marduk kløver demonens kropp og skaper himmel og jord, deretter setter han stjernebildene på plass og skaper månen. Etter dette overlot han til guden Ea jobben med å skape mennesker av blod og leire. De bibelske skapelsesberetningene bygger på disse mytene. I Bibelen er det imidlertid Jahve og ikke Marduk som får æren og kjempet mot urhavet og drepte vanndemonene (omtalt i Bibelen som drager) og bygget verden av disse (Sal. 74,12-17; 89,10-13. Jes. 42, 5; 51, 9-16; Job 9, 8-13; 26, 7-14; 1. Mos 1). Marduk avsluttet skapelsesbedriften med å holde et hellig bryllup med gudinnen Zarpanitum, den bibelske uforbederlige ungkaren Jahve nøyde seg nøkternt nok med å legge seg nedpå og ta en god dags hvil.

Bibelens to skapelsesfortellinger
I Bibelens skaper faktisk Gud mennesket to ganger, først i kapittel 1 hvor han skaper både mann og kvinne i sitt eget bilde (1.Mos 1,27), deretter i annet kapittel hvor han skaper mannen (hebr: Adam) av jord (hebr: adama)(1.Mos 2,7) og litt senere skaper han så kvinnen av mannens ribbein (1.Mos 2,22). Et kuriosum er jo at i første kapittel skapes menneskene etter dyrene, i det annet kapittel blir menneskene skapt før dyrene.

Orginalhistorien
På noen leirtavler fra Sumer står det en historie som gir oss den opprinnelige kilden for Bibelens fortelling om Edens hage og syndefallet.
Selve motivet for hvorfor akkurat et av mannens ribben brukes til å skape kvinnen i den andre skapelsesmyten blir ikke forklart i Bibelen. Dersom vi imidlertid vender oss til den sumerske originalhistorien som Bibelforfatterne har hentet sitt motiv fra, blir sammenhengene straks klarere.

Historien på leirtavlen forteller en myte rundt den sumerske guden Enki, guden for vann og visdom. Enki er en av de sentrale sumerske guder. Det fortelles om et paradisland som kalles Dilmun (dagens Bahrain). Dilmun fortelles å skulle ligge øst for Sumer, i Bibelens fortelling beskrives Eden å ligge ”et sted i øst”. Landet Dilmun er ifølge myten rent og lyst og uten sykdom og død. Et land for de levende, for de udødelige. Imidlertid mangler landet vann, men vannguden Enki vet råd da vann jo er hans bransje og han skaper en elv som gjør Dilmun til en guddommelig hage med bugnende frukttrær og grønne enger.

Den sumerske modergudinnen Ninhursag kommer så inn i bildet og skaper åtte ulike planter i denne hagen. I skapelsesprosessen av disse åtte plantene inngår en intrikat prosess med tre generasjoner gudinner som blir født – og historien legger vekt på at fødslene skjer uten den minste smerte eller ubehag. Enki får ubendig lyst til å smake på disse plantene og får tjeneren sin Ismud til å plukke plantene en for en. Da Enki har spist de åtte plantene blir Ninhursag rasende og kaster en dødelig forbannelse over Enki, før hun forsvinner. Enki blir da syk i åtte ulike organer, ett for hver plante han har spist. Det går raskt nedover med Enki, og de andre gudene er i villrede og handlingslammet av Enkis ulykke. En rev tilbyr seg å hente tilbake Ninhursag. Hvordan reven klarer å få Ninhursag tilbake er uklart da denne delen av historien er ødelagt.

Til slutt kommer ihvertfall Ninhursag tilbake og plasserer Enki mellom beina sine og spør ham hvilke organer han er syk i. Deretter skaper hun åtte helbredende gudinner, en for hvert organ, og Enki blir atter frisk og rask. En av de kroppsdeler Enki var syk i var ribbeina, og det sumerske ordet for ribben er ”ti”. Gudinnen som blir skapt for å helbrede Enkis ribben blir kalt ”Nin-ti” som kan utlegges som ”ribbenskvinnen”. Imidlertid betyr det sumerske ordet ”ti” også ”å lage liv/ levende”, dermed betyr ”nin-ti” både ”ribbenskvinnen” og ”kvinnen som lager liv”. Sumererne var begeistret for slike ordspill, men dette må ha gått rett over hodene på bibelforfatterne da de senere lånte elementer til den bibelske paradisfortellingen. Navnet Eva på hebraisk (Chavvah)
kan med litt godvilje ligne på det hebraiske ordet for liv (Chay), men har ingen likhet med det hebraiske ordet for ribben (Tsela)(eller `ala` på Arameisk).

Det kan også være nærliggende å se opplysningene i denne historien om gudinnene som blir født uten den minste smerte eller ubehag, i sammenheng med Evas straff for syndefallet. I Bibelen er Evas straff for syndefallet nettopp: ”med smerte skal du føde” (1.Mos 3,16). Forøvrig kan det også nevnes at selve navnet Eden er opprinnelig også sumersk og betyr ”slette”. Navnet går tilbake til striden mellom de to mesopotamiske bystatene Lagash og Umma om hvem av dem som skulle herske over den fruktbare elvedalen Gu-edina (Edens rand) som lå mellom dem.

Syndflodens bakgrunn
I kulturer som den mesopotamiske og senere den egyptiske som har oppstått rundt de fruktbare elvene Eufrat Tigris og Nilen, er vannet og elven selve hovedpulsåren til samfunnet. De årvisse oversvømmelsene er en hendelse som er forutsetningen for å få avlinger. Når elven trekker seg tilbake har den lagt igjen et fruktbart slam på breddene som er avgjørende for å kunne dyrke disse områdene år etter år. Samtidig er det også elvene som gjennom kilometre med utbygde kunstige vanningssystemer vanner åkrene i det ellers så skrinne og tørre jordsmonnet. I år hvor oversvømmelsen er liten kan det bety dårlige avlinger og hungersnød, i år hvor oversvømmelsen er for stor vil markene, byene, og kornlagrene oversvømmes, kanalene mudres igjen og føre til katastrofe. Ødeleggende oversvømmelser var en nokså vanlig foreteelse i Mesopotamia. Elvene og vannet og gudene som er knyttet til disse var dermed helt sentrale i religionen.

Forestillingen om en ødeleggende storflom som del av en misfornøyd guds straffedom over menneskene er fremtredende i disse kulturenes forestillingsverden.
Bibelens fortelling om Noah og syndfloden er hentet fra den sumerske syndflodsberetningen med syndflodshelten Ziusutra som finnes i Gilgamesh-eposet. Flere fragmenter av dette eposet finnes på sumerske leirtavler som nå oppbevares på British Museum i London. Den sumerske syndflodshelten Ziusutra ble til den bibelske Noah. Det finnes forøvrig flere varianter av den mesopotamiske syndflodsberetningen, alle er langt eldre enn Bibelens versjon.
Rent logisk er selvfølgelig syndfloden en umulighet slik den fremstilles i Bibelen. For å dekke alle jordens fjelltopper måtte vannstanden steget med rundt 9000 meter. Dette vil innebære en vannmasse på ca 4 trillioner kubikkmeter, langt mer vann enn det finnes i hele solsystemet vårt. Arkens størrelse (1 Mos 6,15) ifølge Bibelen er langt fra stor nok til å romme minimum to individer av alle klodens arter. Bare volumet av alle de nesten 1 million ulike arter med insekter ville kreve en forholdsvis romslig lugar i arken. Dessuten har vi naturligvis problemet med innavl. For å unngå dette tillot Gudfader syv par av fugler og "rene" dyr, men det var kun fire par mennesker (Noa og fruen, og deres tre sønner og deres koner).

Hvordan klarte forresten den 600(!) år gamle Noa og hans familie egentlig å samle sammen alle de 1.190.200
kjente arter av virvelløse dyr (insekter etc), de 5416 kjente artene med pattedyr, 5743 arter amfibier, 9917 arter fugler og 8163 arter med reptiler, - og hver av disse med alle sine ulike familier og undergrupper??? Og det på kun 7 dager?

Som i andre naturreligioner ble naturkatastrofer også i den sumerske forestillingsverdenen gjerne sett på som gudens straffedom for menneskenes ulydighet. Kain og Abel motivet er eksempelvis også noe som også kan gjenfinnes i sumerske myter. De mangfoldige sumerske mytene var på grunn av sumerernes skriftkultur velkjent i store deler av Midt-Østen. Det er hevet over tvil at forfatterne av Det gamle testamentet i stor grad benyttet seg av kjent mytemateriale og historier og motiver fra samtidige og tidligere religioner. De eldste deler av Bibelen ble til i en tid og i et området som allerede hadde fostret flere større sivilisasjoner som hadde skapt et rikt mytemateriale. Mytene og de religiøse forestillingen vandret rundt, ble omformet og tilpasset. Kongene var myteomspunnet. Kongene som guddommens representanter på jorden ble tillagt guddommelige trekk og ble ofte tatt opp i religionens mangfold av forestillinger og myter. Ikke minst ble betydningsfulle personer tillagt mytiske opphav, og gjerne regnet som avkom av guder. Alt dette er litteraturen fra denne tiden full av, og forfatterne av Det gamle testamentet var naturligvis ikke upåvirket av denne tradisjonen. Også virkelige forhold inspirerte og historiske hendelser og personer fikk etterhvert også mytens preg.

Babels Tårn
Fortellingen om Babels tårn er en beskrivelse av den mesopotamiske byen Babylon og det store tårnet Etemananki. I Bibelens fortelling snakker alle folkeslag i utgangspunktet samme språk. Menneskene blir etterhvert kjepphøye og får det for seg å ville bygge et tårn i teglstein som skal nå lukt opp i himmelen. Gud ønsker tydeligvis ikke besøk utenom visittiden og han blir urolig og muggen over menneskenes entusiastiske byggevirksomhet. For å ødelegge opplegget forvirret han derfor menneskenes tungemål slik at folk ikke lenger skjønte hverandres språk. Såkalt babelsk forvirring. Dermed falt hele tårnbyggingen i fisk.

Jerusalem ble erobret av babylonerne under kong Nebukadnesar 2. i 597 f.Kr. Den jødiske kong Jojakin ble avsatt. Ti år senere, i 587, gjorde jødene opprør og denne gang jevnet Nebukadnesar 2. hele Jerusalem med jorden, og en del av den jødiske befolkningen (hovedsakelig makteliten) ble ført som gisler til Babylon. Byen var hovedstaden i det babylonske riket som hadde enorm kulturell innflytelse i området og hadde kontrollen over de viktige handelsveiene. Hovedstaden Babylon var på Nebukadnesars regjeringstid en metropol hvor tilreisende fra nær og fjern utvekslet varer på en rekke ulike tungemål ble talt. Jødenes fangenskap i byen varte fra 586 til 539 f.Kr, og spor etter dette fangenskapet finnes blant annet i Salmenes bok vers 137 og i profeten Daniels beretninger om kong Nebukadnesar (Daniel 4:33).

At det kun var en mindre gruppe fra den jødiske maktelite som var ført til Babylon avslører blant annet en forrådsliste nedskrevet i 592 f.Kr. Denne listen forteller om de ulike matvarene som den jødiske kong Jojakin og hans hoff skulle ha. Forestillingen om Babels (Babylons) tårn henviser til zigguraten eller tempeltårnet Etemenanki i Babylon som var rundt nitti meter høyt. Hele sentrum i Babylon var monumentalt med utallige svære templer, og bymurene var doble, hadde tårn og var rundt tretti meter høye. Sikkert et imponerende skue for de tilfangetagne hebreerne.
Forøvrig har også den kristne forestillingen om engler, som hellige vesener i menneskeskikkelse med vinger, kommet inn i gammeltestamentlig tro fra mesopotamisk og persisk religion. Bakgrunnen er de mange sumerske avbildninger av guddommer og gudinner utstyrt med vinger.

(C) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden

Babylons byportLeirtavle med kileskriftSumersk kunstSumersk konge

Arven fra Sumer

LItteraturtips:
Kramer, Samuel Noah. 1963: ”The Sumerians, their history, culture and character”, Chicago & London

Babylons byport
Etemananki
Syndfloden
En av leirtavlene med den originale syndflodberetningen
En av leirtavlene med den originale sumerske syndflodberetningen