Det moderne mennesket (Homo sapiens) dukket opp for omkring 200.000 år siden. Det er lett å se at det mennesket på denne tiden, i mangel av kunnskap og bedre forklaringsmodeller, kunne få for seg at verden ble styrt av usynlige krefter eller ånder. Åndene styrte årstidene, været, vinden, dyrene, grøden, fruktbarheten osv. For omkring 7000 år siden formet mennesket de første store sivilisasjoner, og for ca 5000 år siden oppfant en skrivekunsten - selve grunnlaget for alle høyere sivilisasjoner senere. Opp gjennom årtusenene har mennesket akkumulert stadig mer erfaring og viten om verden. Med skrivekunsten kunne denne kunnskapen noteres ned og bevares, systematiseres og videreformidles. Slik har vår forståelse av naturen gradvis økt. Etter hvert forstod man mer og mer av hvilke prosesser som virker i naturen og hvordan verden fungerer. Det var ikke lenger behov for ånder for å forklare verden. Men åndene forsvant imidlertid ikke helt.

De siste 2000 år har menneskeheten vært ridd av en fordummende mare. En global landeplage som oppstod i Midt Østen. Den ble til i en tid og et miljø preget av magisk tenkemåte, etnisk nasjonalisme og sekterisk ønsketekning i et patriarkalsk samfunn bygget på overtro og religiøse regler. Disse ideene fikk innpass i det Romerrikets øverste statsforvaltning og fikk med dette politisk makt og ble raskt en verdensreligion. For ca 1400 år siden ble så en ny variant av det samme religiøse oppgulpet smurt sammen på den arabiske halvøy, og disse to landeplagene har siden formelig druknet store deler av verden i religiøs møkk. I dag, etter å ha utviklet vitenskaper, temmet elektrisiteten, atomkraften, bekjempet sykdommer som har plaget menneskeheten i årtusener, kartlagt vårt nære verdensrom og landet på månen og kartlagt selve livets byggesteiner (DNA), - står verden fortsatt opp til armhulene i religiøs møkk.
Hvorfor?

Fortsatt sverger millioner av voksne og ellers presumptivt oppegående mennesker til 2000 år gamle vrangforestillinger og overtro som i utgangspunktet faller på sin egen urimelighet og er herlig fri for en hver logikk og det minste fnugg av troverdighet. Hvorfor?

Og hvorfor i alle dager er det en surrete intolerant ørkenreligion fra et tilbakestående nomadisk stammesamfunn i Midt-Østen som er blitt den foretrukne og offisielt godkjente vrangforestillingen for vesten?

Litt monoteistisk religion har vel aldri skadet noen, har det vel? Svaret på dette spørsmålet finner man lett om man kaster et lite blikk på de siste 2000 år av vår historie. Spørsmålet kan man stille til kjetterne, medlemmer i alle andre kristne retninger enn den offisielle katolske, til dem som ble anklaget for hekseri eller blasfemi, til jødene, ofrene for kirkelig strafferett, og ikke minst til alle de millioner sivile som strøk med i de mange religionskrigene og de utallige ofre for de mange katolske korstogene. Man kan gjerne også spørre indianerne, afrikanerne og andre misjonsutsatte naturfolk, og man kan spørre ofrene for fundamentalistiske selvmordsbombere m.m. Eksemplene er utallige.

De fleste konflikter de siste 2000 år har hatt religion som medvirkende årsak, ikke sjelden har religiøse uoverenstemmelser vært hovedårsaken bak hatet og blodbadet.

Ironisk nok har mange av ofrene for religiøs vold også selv vært religiøse, og det er som regel nettopp deres avvikende form for overtro som er grunnen til at de blir drept. Ingen har gjennom historien tatt livet av flere kristne, og av religiøse årsaker, enn den offisielle kristne kirke selv. Det er som kjent fra sine egne man skal ha det.

Gjennom de siste 2000 år av historien har religion, og da særlig kristendommen vært helt sentral i svært mange konflikter, og vært premissleverandør for politisk/ideologisk begrunnet intoleranse hat og krig. Kirken har nærmeste utelukkende stått på de mektige og rikes side. Det er ikke kirkens fortjeneste at man ikke lenger har dødsstraff for eksempel for blasfemi eller kjetteri. Etter industrialiseringen av samfunnet og våpenteknologien, har konfliktene i siste århundret fått langt større konsekvenser i form av folkemord og død enn hva som var praktisk mulig tidligere. De store massedrapene de siste hundre år (f.eks WW1, WW2, Stalin og Maos utrenskninger) har imidlertid et langt med politisk/ideologisk preg enn et religiøst ett. De er likevel kun nye groteske eksempler på hvordan totalitære ideologier – ismer, erstattet den religiøse totalitære ideologien etter at kristendommen etter opplysnings-tiden var blitt er sekularisert og ufarliggjort. Mekanismene bak massedrapene: ensretting, demonisering av sine fiender, vrangforestillinger om egen overlegenhet, og vilje til makt, finner vi like mye bak kirkens kriger og overgrep i middelalderen.

Politikk?
Det kan innvendes at det i ofte er politiske motiver som ligger bak, og at religionen kun (mis)brukes som et påskudd for underliggende politiske motiver. Dette argumentet har kun gyldighet dersom vedkommende det gjelder ikke selv er troende. For mennesker med en religiøs overbevisning vil det normalt være den religiøse overbevisningen som former vedkommendes verdensyn og dermed politiske syn, og ikke omvendt.

Intoleransen
Den kompromissløse intoleransen er spesifikk for monoteismen (Schopenhauer). Forestillingen om at ”vi” er bedre enn ”dem”, om at vi har rett og de andre feil, og at man har en gudegitt rett til å påtvinge andre sine egne vrangforestillinger. Hadde nå endelig kristne og muslimer holdt sine bisarre vrangforestilinger for seg selv, men når de i urokkelig tro på sine egne vrangforestillingers fortreffelighet absolutt må tvinge disse på alle andre, for å frelse dem, er vi ved kjernen i problemet. I mange tilfeller er det attpåtil godt ment.
De inhumane og stupide forestillinger om enten frelse eller fortapelse som vi finner i de store verdensreligionene, er beveggrunnen for at man ønsker å frelse vantro. Enten de vil eller ikke. Det er jo til deres eget beste. I et religiøst basert verdensyn er det meste enten svart eller hvitt, rett eller galt, enten er man med oss eller mot oss. Det finnes ingen middelvei. Hvis du ikke vil, så skal du. Annerledes tenkende vet ikke sitt eget beste, for hadde de vist det hadde de innsett at ”vi” har rett. Det å tenke selv er en farlig vederstyggelighet for religiøse. Blind stupid tro er eneste veien til frelsen, men det er også selve kilden til problemet.

De monoteistiske religionenes intoleranse og deres iboende spore til fundamentalisme er enn en sikker vei til konflikt, død og elendighet. Vi burde etter hvert ha lært denne leksen siden historien har demonstrert dette i praksis for oss, gang på gang på gang, i de siste 2000 årene! Folk som snakker om endetid og dommedag med drømmende lengsel i blikket, er det neppe lurt å plassere i maktposisjoner.

Kristendommen og Islam har siden begynnelsen vært brukt i blodig politisk maktkamp. Ingen er åpenbart lettere å lede enn dem som har en religiøs overbevisning. Det er åpenbart ikke den forbrytelse eller skjendighet som ikke kan rettferdiggjøres ut fra disse religionene. Gud står jo over enhver jordisk lov. Bråket rundt Muhammed tegningene viste med all ønskelig tydelighet hvordan disse mekanismene fungerer. Saken viser også hvorfor religion ikke er noe man skal avskrive som kun en privatsak.

Kristendommen og Islams misjonsbefaling og deres forstokkede tilhengeres tro på egen ufeilbarlighet og gudegitte rett, gjør at disse religionene representerer farlige trusler ikke bare for vår menings- og ytringsfrihet, men også mot liv og eiendom.

Gamle kraftkristne tante Magda på 87 fra sørvestlandet, som svir av halve minstepensjonen til Bibel for mat-misjonen og som iherdig strikker varme ullgensere til de sultne barna i Sahara og er urokkelig i sin bokstavtro tolkning av selv de mest surrete deler av Bibelen, utgjør selvfølgelig ikke noen umiddelbar trussel mot samfunnet i seg selv. Det er neppe gamle tante Magda som ender opp med å stappe dynamitt i rullebagen for så å buksere den til nærmeste folksomme kjøpesenter, og med et skingrende ”Leve Israelmisjonen” blåse det hele til himmels.

Selv om kristendommen naturligvis ikke er ukjent med martyrhistorier og det å på Guds vegne utøve hans straffedom mot sakesløse ofre, så er kristendommen i stor grad sekularisert i vesten i dag. Og takk og lov for det! Det er heller religionens fordummende, utviklingshemmende, anti-intellektuelle og konfliktskapende rolle som er problemet, - dens iboende potensiale som kilde til kriger, død og elendighet. Historien har som nevnt vist oss dette i snart 2000 år. Tilfellene er så mange og så åpenbare at en skulle selv de mest tungnemme blant oss etter hvert skjønte tegningen. Men nei da…

Hvorfor tror folk fortsatt?
De fleste av oss blir født inn i samfunn hvor én hovedreligion dominerer. Barn har en uovertruffen evne til å lære, og foreldrenes oppfatninger har en svært formende rolle i de første leveårene. Våre foreldre er hovedkilden til vår første viten om verden. Dersom disse voksne i fullt alvor tror på åndevesener og hokuspokus, har barnet liten grunn til å tvile på riktigheten av dette, selv om barnets gryende realitetsans skulle finne det noe merkelig. Når så også selve samfunnet offisielt går god for dette vrøvlet, hva skal man da tro? Når man blir utsatt for religiøs indoktrinering som barn kan det være svært vanskelig å fri seg fra disse vrangforestillingene senere i livet. Man er opplært til at det er en mulighet for at ånder og magi faktisk kan eksistere.

Istedenfor å stimulere til kritisk tekning og rasjonalitet, forgifter man barnas åpne sinn med lumre forestillinger som for lengst er forkastet av vitenskapen. Sentralt i disse forestillingene ligger dødsangsten og frykten for straff og evig ild. Kristendommen har alltid skamløst brukt frykt og dødsangst for å rekruttere nye generasjoner. Den groteske religiøse skremselspropaganda med evig helvetesild og pine, - presentert som rene fakta, har satt et støkk i oppvoksende generasjoner og bidratt til å gjøre millioners av troendes menneskers liv til et levende mareritt.

Bråket rundt Muhammed tegningene viste til fulle hvilke irrasjonelle og farlige krefter som bor i overdreven religiøsitet. Det var skremmende og patetisk, men også ufrivillig komisk å se hvordan illsinte personlig fornærmede muslimer gikk i demonstrasjonstog for på demonstrere mot ytringsfriheten. De brukte sin ytringsfrihet for å bekjempe sin ytringsfrihet. Hvor lur er du da? De så åpenbart ikke selv den brølende ironien i dette. Det er som regel ikke akkurat samfunnets mest oppvakte og lysende hjerner som utgjør hoveddelen av de religiøse masser. Desto lavere kunnskaps- og opplysningsnivå det er i et samfunn, desto sterkere står som regel religiøsiteten.

Alle vet at ukritiske og naive mennesker er lett og lede, og religion er derfor et ypperlig maktredskap for folk med politiske agendaer. Dersom noen først tror på himmelfart og usynlige himmelnisser, skal det ikke rare argumentasjonen til for å få dem med på hva som helst. I hvert fall ikke om man pakker argumentene inn i religiøs svada.

Hvordan religiøse tullinger påberoper seg å snakke for og handle i sin fiktive Guds navn vitner om makeløs stupiditet. Hvordan de kan få seg til å tro at de vet hva deres fiktive guddom tenker og mener vitner dramatisk manglende bakkekontakt og selvinnsikt. At de mener at deres allmektige allvitende overgud faktisk skulle trenge hjelp av sine minst lure tilbedere til å hevde sin rett på jorden, er jo den rene blasfemi. Er han kanskje ikke fullt så allmektig likevel? Kanskje de innerst inne har en vag mistanke til at Guden deres neppe kommer til å gripe inn denne gangen heller? Og hvordan kan de være så forbannet skråsikker på at det nettopp er deres private avart og fortolkning av en religion som er den eneste rette? Det er jo lov å være idiot, men hvorfor må de lage så stort nummer av det?

Respekt?
Etter 2000 år med statsreligion og indoktrinering behandler vi fortsatt religiøse vrangforestillinger ikke bare med forståelse og mild ovenbærenhet, men til og med høytidelig respekt. Det er kun religionene som behandles slik, alle andre alvorlige vrangforestillinger behandles i det psykiatriske hjelpeapparatet. Det er som regel så som så med respekten den andre veien. I dobbeltmoralistiske og utenpåkristne USA, som faktisk har en religionsfri grunnlov, er det å være ateist omtrent like lite salongfähig som å bli stemplet som pedofil for de jevne masser.

Teologi?
Det å holde seg med litt religion til husbruk er nærmest sett på som nødvendig for å bli sosialt godtatt, og for å bli ansett som dannet og moralsk. Vi holder oss endog med teologi som universitetsfag! Et ”vitenskap” om et tema (Gud) ingen egentlig vet noenting om, og som derfor unndrar seg enhver meningsfull vitenskapelig metode eller analyse, og hvis eneste kilder stort sett er skrevet av anonyme forfattere for 2000 år siden. Dette er en ”vitenskap” som har egne fakulteter og man kan tilogmed bli professor i det! Det er vel omtrent som å bli professor i Tannfeologi, Julenisseologi eller Ringenes Herreologi. Makeløst! Astrologi finner du naturligvis ikke lenger som universitetsfag, men at man faktisk fortsatt har teologi ved universitetene viser oss at offentlig religion fortsatt har stor innflytelse i samfunnet. Det er imidlertid ikke mer reell substans i teologi enn i astrologi. Å ha teologi til og med som eget fakultet, er som om man skulle ha et helt eget fakultet kun for abstrakt algebra ved siden av at man har et matematisk institutt under det Matematisk- Naturvitenskapelige fakultet. Det skulle tatt seg ut. Å forske på et tema som unndrar seg enhver vitenskapelig analyse, siden man aldri kan reelt sett vite noe om Gud og de kristne dogmene, er tøysete. Et fag som baseres på forestillinger som stammer fra kopier av kopier av en rekke virrete anonyme religiøse skrifter, hvis sammensetning er resultat av ulike kirkemøter og politiske tilfeldigheter, kan legitime vitenskaper som religionsvitenskap fint ta seg av, og kan i tillegg studere som del av et større hele (religion generelt).
Samfunnet godtar imidlertid at representanter for denne yrkesgruppen (prester) som altså har utdannelse i overtro får behandle blant annet folk i livskriser og endog rekruttere sakesløse spedbarn som medlemmer i organisasjonen sin. For å sitere Knut Wicksell: Prestens yrke er foraktelig, for hva kan være mer foraktelig enn systematisk å forgifte menneskers fantasi med urimelige forestillinger som forlengst er forkastet av vitenskapen?

Normalt skulle en tro at voksne mennesker som i fullt alvor tror på himmelfart, oppstandelse, ånder, hokuspokus, mirakler, himmel og helvete, vann til vin og spaserturer på vannet ville bli møtt med hånflir og overbærenhet, og ikke med respekt og alvor. Man respekterer ellers ikke folk for deres vrangforestillinger, uansett hvor avanserte og bisarre disse måtte være. At vrangforestilingene er gamle gjør ikke saken det spøtt bedre. En løgn er en løgn er en løgn. Om så løgnen er 2000 år gammel, så gjør det den ikke mer sann.

Dersom man gjør et tankeeksperiment og ser for seg at man fjerner det religiøse aspektet fra verdens konflikter. Hvor mange av disse konflikter hadde da ikke lenger eksistert? Hadde vi hatt dagens konflikt i Midt-Østen, hadde vi hatt 9/11 og ”krigen mot terror”, konflikten i Nord-Irland, folkemordet i Jugoslavia, Rwanda osv? Neppe. Og hvor mange av utallige historiens kriger og andre menneskelige katastrofer som korstog, hekseprosesser, kirkelig strafferett, jøde- og kjetterforfølgelser, utradering av naturfolk mm hadde ikke engang fantes hadde det ikke vært for religionenes forbannelse?

De monoteistiske religionene har vært selve resepten for intoleranse og hat, for konflikt, massedrap og krig siden begynnelsen. Det er på høy tid å kaste dem på historiens skraphaug der de vitterlig hører hjemme.

(c) R.L. Børsheim

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden

 


Religion - verdens svøpe