Likkledet i Torino fikk sitt endelige nådestøt som ekte relikvie i 1988 da det ble foretatt karbondateringer og pollenanalyser av kledet som daterte det til middelalder.
Pollenanalysene viste dog at det var pollen etter planter som man finner i Midtøsten, og at kledet dermed trolig på et tidspunkt kan ha befunnet seg der, men det ble også funnet europeisk eikepollen. Karbondateringene (foretatt på tre uavhengige laboratorier) viste imidlertid utvetydig at kledet var fra middelalder, nærmere bestemt mellom 1260 og 1390 e.Kr. Dette stemmer for øvrig også godt med når den første kjente omtale av likkledet, som plutselig dukket opp i Frankrike i 1357. En nærmere analyse viser også at linen brukt i kledet vokste en gang mellom 1013 og 1143 e.Kr.

I år 2000 ble det holdt en kirkelig symposium i Torino om likkledet, og man fikk gjort undersøkelser som viste at avtrykket på kledet var avsatt på grunn av oksidering og dehydrering. Man mente samtidig å ha funnet spor av menneskelig svette og blod. Som en konklusjon mente man at likkledet nok likevel var ekte. (Tro kan flytte fjell...) Symposiet hadde naturligvis problemer med å forklare de entydige karbondateringene, men ble enige om disse nok var ”forurenset” av en brann kledet var utsatt for i 1532. Det synes nokså åpenbart at deltagerne på symposiet ikke er særlig familiær med karbondatering:

Karbondatering er basert på at alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon med den radioaktive karbonisotopen 14C. Så lenge organismen er i live, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant. Når organismen dør tas det ikke lenger opp radioaktivitet (fra mat og bagrunnstråling) og andelen 14C går langsomt ned. Karbonisotopen med nummer 14, har en kjent halveringstid på 5568 år, noe som betyr at etter denne tiden er kun halvparten av mengden 14C tilbake. Ved å måle mengden radioaktivitet kan man dermed regne seg ut til når organismen levde. Faktisk er det vanligste materialet å datere på i arkeologien som regel trekull eller forkullede frø. Innholdet av 14C i prøven endres ikke av varmepåvirkning. Så påstanden om at brannen i 1532 kan ha forurenset 14C dateringen av likkledet er derfor nokså usannsynlig kan man vel si.

Nytt funn av likklede
I år 2000 ble det funnet en 2000 år gammel grav nær Jerusalem, hvor den døde var pakket inn i et likklede. Funnet ble gjort tilfeldig sør for bymurene i Jerusalem. Dette er det første og eneste likkledet som er funnet i Israel fra denne tiden, og det er karbondatert til de første femti år av det første århundre e.Kr. Likkledet var av ull og ikke lin som det i Torino, noe som også gir dem som hevder at Torinokledet er laget i en avansert veveteknikk for lin som ikke var kjent på Jesu tid, et poeng.
DNA analyser viser at den døde var en mann som døde av akutt tuberkulose. Graven var en typisk grav fra perioden, hugget inn i fjellet. Området var engang et fornemt gravsted for velstående borgere av Jerusalem og like ved stedet hvor Pilatus og andre av datidens rike og mektige hadde sine bosteder. I dag er området brukt som søppelplass.

Til tross for de temmelig utvetydige dateringene av Torinokledet, er det fortsatt mange troende som utfordrer de vitenskapelige faktum med de snodigste teorier for å forklare seg bort fra karbondateringene. Fra et helt annet hold kommer det imidlertid nå en ny og interessant teori om likkledet, som faktisk også stemmer med dateringene. Og det er slett ikke avtrykk av Jesus tøystykket viser mener forskerne. Fysikeren dr. Robert Lomas fra universitetet i Bradford og sosiologen Christopher Knight mener at avtrykket er etter en prest hvis tilhengere hjalp Skottland med å vinne sin uavhengighet fra England i det 14.de århundre. Lomas mener at kledet ble brukt til å pakke inn lederen av middelalderens Tempelriddere, Jacques de Molay, og at han verken var død eller gjenoppstått, men derimot må ha vært i live da avtrykket ble avsatt på linen.
Avtrykket på likkledet finnes kun på overflaten av kledet og har blitt beskrevet som en serie av små svimerker. Dr. Lomas mener at bildet ble dannet som følge av en prosess kalt Volckringer effekten, hvor varme, svette, syrer og oksygenfrie radikaler ”svir” tekstilen. En avhandling som nylig ble publisert av dr. AA.Mills ved Universitetet i Leicester viser hvordan ekstreme forhold, for eksempel en kropp under tortur, tvinger oksygenatomer fra hverandre og utløser ørsmå utladninger av atomær energi. ”Ved stabile forhold er oksygenatomer bundet sammen i par” sier Lomas, ”men melkesyre frigjort fra muskelvev ved ekstremt stress vil medføre en ustabil reaksjon. Merkene på kledet består av ørsmå punkt, tusener av prikker svidd på stoffet.”

Plassringen av blodsporene stemmer heller ikke med den romerske korsfestelsesmetoden. Lomas og hans kollegaer brukte mye tid på å eksperimentere med hvordan disse blodssporene kunne bli avsatt. De brukte også notatene og illustrasjonene fra en tidlig nittenhundretalls kirurg i Paris, som var svært opphengt i likkledet og brukte mye tid på å eksperimentere med lik på hvordan blodspor kunne bli avsatt på kledet.

Det ser ut for at personen som har satt avtrykket har blitt spikret opp med sin høyre arm over hodet og den venstre ut til siden. Ifølge blodsporene på underarmene og at både en tommel og en skulder er ute av ledd (noe som er verifisert av medisinske eksperter), mener Lomas at offeret må ha blitt naglet til en dør som har blitt åpnet og lukket for å øve ekstra smerte. Når offeret så endelig ble tatt ned, ville høy temperatur og svette ha produsert fettsyrer og melkesyre gitt en gulaktig reaksjon på fibrene i kledet. Ifølge Dr.Mills teorier vil disse flekkene ha fortsatt å mørkne forutsatt at klede ble lagt et mørkt sted med god tilgang til oksygen. På steder hvor det var blodspor er kledet ikke blitt utsatt for denne gulningen av fibrene.

Ifølge Knight utførte Tempelridderne gjerne symbolske døds- og gjenoppstandelses seremonier. Prestene ville i denne forbindelse gå i kapper av lin. Når ordenen ble erklært for kjettersk i 1307 av pave Clement, ble hundrevis av tempelriddere i Frankrike tatt til fange og torturert av Inkvisisjonen. Jacques de Molay, deres leder, ble anklaget for å fornekte Jesu guddommelighet, så det er sannsynlig at Inkvisjonen, som ydmykende tortur, lot ham gjennomgå Kristus lidelser – deri inkludert en korsfestelse. Som en siste fornærmelse kan de ha pakket ham inn i sin egen linkappe som et likklede. De Molay ble tilslutt brent til døde på bålet i 1314.

Likkledet i Torino nevnes første gang i de skrevne kildene da det ble vist frem offentlig for første gang i den franske byen Lirey i 1357. Kledet var da eid av enken etter Geoffrey de Charnay, hvis onkel hadde vært en tempelridder og ble brent til døde sammen med Jacques de Molay i 1314(!) En snodig tilfeldighet,...eller...?

Uansett, hva man ihvertfall kan si med sikkerhet er at avtrykket på kledet ikke er av Jesus.

Kilde: The Scotsman 29.03.2002

Tilbake til forrige

Tilbake til hovedsiden



Ny teori om Likkledet fra Torino


Trykk på bildene for større versjoner

Henrettelsen av Jacques De Molay
Jacques De Molay
Jacques De Molay

Jacques De Molay

Jacques De Molay i kappen sin