Gud og Bibelens Etikk

by Bandoli.no




Det holdes gjerne frem at vår tids kultur, moral og etikk er basert på kristendommen. At uten denne høyverdige arv ville vi vært kulturløse, umoralske og tvers gjennom uetiske mennesker i all vår gjøren og laden. Dette er selvfølgelig vrøvl og preget av kirkens overdrevne forestillinger om sin egen moralske og etiske fortreffelighet.

Naturligvis er ikke den vestlige kultur upåvirket av kristendommens totale religiøse dominans og indoktrinering de siste 1000 år. Om det er en i overveiende positiv eller negativ påvirkning kristendommen har hatt i disse årene, avhenger av hvilke verdier og aspekter man velger å legge vekt på.
Teologene har naturligvis hatt stor nytte og glede av kristendommens dominans. Det er imidlertid ikke sikkert at den øvrige befolkning og samfunnsutvikling har hatt like stor nytte og glede av dette som teologene. I det følgende skal vi se litt nærmere på hva den kristne moral og etikk innebærer og hvilken rolle kirken og kristendommen har spilt i den historiske utvikling.

Som basis for den kristne moral og etikk ligger lovregler og bud slik de er ramset opp i Det gamle testamentet (les mer om budene her). Lovregler utarbeidet i et samfunn hvor magisk tenkemåte var den vanlige, regler som historiens utvikling i høy grad har gjort avfeldige og ubrukelige. Mange er hinsides enhver logikk og gjerne gjennomsyret av menneskeforakt. Den Gud som fremstilles i Det gamle testamentet er en nidkjær, hevngjerrig, straffende og grusom Gud. Man skal frykte ham og elske ham på samme tid, selv om frykt og kjærlighet er to følelser som gjensidig utelukker hverandre.
En Gud som kun blidgjøres av brennoffer, en nidkjær og straffende gud som ikke går av veien for å straffe barna for fedrenes synder inntil fjerde slektsledd (2 Mos. 20,5; 34,7; 4.Mos. 14,18).

Guden er en skapende og allvitende Gud, som likevel blir overrasket når hans ypperste skaperverk, menneskene, skapt i hans bilde er ”fulle av synd dagen lang”(1 Mos. 6,5-8). Som Allvitende burde han jo visst bedre. Man skulle tro at en skapergud ville visst hva slags mennesker han hadde skapt, og at de ville komme til å synde. Den ”Allvitende” som pr. definisjon ikke kan angre, da han på forhånd vet alt, angrer seg likevel. Og han kan bare tenke seg én gangbar måte å ordne opp i uvesenet på. Han utrydder i sin uransakelige visdom menneskene med en storflom. Ja, ikke bare menneskene, Gud satte seg fore å utrydde hver eneste levende skapning fra jorden overflate(1 Mos 6,13). Hvorvidt alle plantene, dyrene og insektene også var fulle av synd og ”var onde dagen lang”, vites ikke. Utryddes skulle de like fullt! Guds uendelige visdom er i sannhet uransakelig.

Han er heller ikke alltid så hyggelig med sine egne utvalgte folk: Han kan finne på å sende pest på dem, og sender også giftslanger inn blant dem (4. Mos. 14,12; 16,21ff; 21,6). Jahve er i skriften en lunefull alliert, han hjelper gjerne og ofte sine egne på slagmarken og utrydder flere titusenvis av mennesker

(1 Kong 20,29-30; 1 Krøn 19,18; 2 Kong 19,35; 2 Krøn 25,11-13; 2 Krøn 14,9-13; 2 Sal 8,5; 2 Sam 10,18; 2 Sam 18,7; 2 Sam 8,13; 4 Mos 31,6-18; Dom 1,4; Dom 12,6; Dom 20,35; Dom 20,44-46; Dom 3,28-29; Dom 8,10-11; Dom 9,49; Esek 9,4- 10; Est 9,14-16; Jer 25,33-35; Jos 8,24; Nah 2,14; Nah 3, 1- 6),

men han kan også finne på å vende seg mot dem, med minst like katastrofale resultater

(1 Krøn 21,14; 2 Krøn 13,15-17; 2 Mos 32,25-28; 2 Sam 24,15; 4 Mos 16,46-49; 4 Mos 25,3-11; Amos 4,10-11: Dom 20,18-21: Dom 20,25; Esek 11,6-10; 1 Kor 10,8-10).

Gud sjenerer seg ikke for å utrydde både kvinner, gamle og barn heller. Ifølge Bibelen herjet Guds utvalgte folk seg voldsomt gjennom Kanaan rundt 12-1300 f.Kr. og drepte for fote med god hjelp av Herren, både menn, kvinner og barn. De brente byer og landsbyer og utryddet hele stammer i sin etniske rensing av området.
”Men i de byene som tilhører disse folkene og som Herren din Gud vil gi deg til eiendom, skal du ikke skåne en eneste skapning. Du skal bannlyse hetittene, amorittene, kanaaneerne, perisittene, hevittene og jebusittene, slik som Herren din gud har befalt deg. Ellers kunne de lære dere å ta etter alle de avskyelige ting som de har gjort for sine guder, så dere synder mot Herren deres gud.” (5. Mos 20,16-18).
Den jødiske forestillingen om at de var guds utvalgte folk og den religiøse trosinderligheten førte til den ubestridt mest ekstreme nasjonalismen i antikken. En grunnleggende etnisk intoleranse gjennomsyrer hele Israels historie (Parkes i Deschner 1990). Om vi nå ikke skal ta disse bibelske historiene og deres antall av falne helt bokstavelig, kan man knapt påstå at historiene vitner om noen særlig nestekjærlighet eller spesielt god moral. Moses, det gamle testamentet ruvende skikkelse, er heller ikke noe egnet forbilde for ungdommen. Moses gikk ikke av veien for å drepe folk, eller villig utføre Herrens (døds)straff mot sine egne (2 Mos. 2,12; 2 Mos 32,25-28; 4 Mos 16,31-35. 31,13-18).

Et annet eksempel er da Moses ble rasende da hans soldater viste seg å ha spart kvinnene til motstanderen. I 4. Mosebok 31,14-18 heter det ”Moses var harm på befalingsmennene som kom tilbake fra felttoget, både tusenmannsførerene og hundremannsførerne. Han sa til dem: Har dere spart alle kvinnene? Det var jo de som etter Bileams råd lokket israelittene til troløshet mot Herren den gangen ved Peor, så pesten rammet Herrens menighet. Nå skal dere slå ihjel alle smågutter og alle kvinner som har hatt samleie med menn. Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal dere spare [og de skal høre eder til](Bibeloversettelsen fra 1937).

Videre heter det i 4. Mosebok 31,32: ”Krigsbyttet, det som var igjen av det krigerne hadde røvet, var i alt 675 000 sauer, 72 000 okser og kuer, 61 000 esler. Av mennesker var det i alt 32 000 piker som ikke hadde hatt samleie med menn.” Halvparten av disse pikene tilfalt krigerne, bortsett fra 32 som gikk som avgift til Herren, og tilfalt presten Elasar.
Moses hadde her tydeligvis allerede helt glemt både det 6. og det 8. av de ti budene på steintavlene han kom drassende med ned fra Sinai-fjellet.

I Det gamle testamentet er lykken basert på overholdelse av Herrens ulike bud og regler. Straffen for brudd på Herrens bud er hovedsakelig direkte og som regel en ubehagelig og brå forkortning av det herværende jordiske liv. I Det nye testamentet ligger belønningen (salighet) eller straffen (fortapelse) mer i det hinsidige liv. Med Jesus blir også forutsetningen for frelsen den betingelsesløse blinde tro. Likevel legger Jesus tilsynelatende stor vekt på at de gammeltestamentlige budene skal opprettholdes og følges. Han sier at før skal himmel og jord gå under før en eneste bokstav eller tøddel av loven endres eller oppheves (Matt. 5, 17; Luk 16,17).

Et problem når det gjelder Bibelen som rettesnor for moral og etikk er at den er langt fra entydig. Som om det er riktig å gjøre gode gjerninger foran øynene på folk, eller mer i det skjulte. Jesus mener begge deler, alt etter hvilket bibelsted man legger til grunn (Matt 5,16; Matt 6,1). Som nevnt er Det gamle testamentets Jahve stort sett opptatt av lydighet, straff og hevn, og menneskenes fremferd og gjerninger er styrt av frykt for Guds grusomme straff. I Det nye testamentet er dette videreforedlet til trusselen om den evig pine i Helvetes ild (Matt. 18,8; 25,41. 46; Rom. 2,7; Tess. 1,9; Jud.7. 13; Åp. 20,10; 14,9-11; 19,2-3). Denne svært lite oppløftende forestillingens fremste profet er faktisk Jesus! Dualismen mellom den evige frelse og den evige fortapelse er det sentrale ved Det nye testamentets budskap

De grunnleggende etiske holdninger slik vi finner dem i de siste fem budene i Bibelen er ikke spesifikke for kristendommen, men er allmennmenneskelige og finnes i de fleste kulturer. Som mennesker ønsker vi som regel at andre skal behandle oss bra og at vi blir likt, og derfor vil man prøve å behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Som mennesker identifiserer vi oss med andre mennesker, og det gjør oss vondt å se andre lide. Alle søker vi trygghet, og trygget oppnås best ved å ikke legge seg ut med andre mennesker.
Dette er en sentral bakgrunn for alle religioner, hvor menneskene søker å holde fred med og blidgjøre maktene for å oppnå trygghet og velstand. Dette er helt grunnleggende, og basis for vår adferd, bevisst eller ubevisst. Dette mønsteret kan bli brutt dersom andre interesser og behov overskygger dette behovet for trygghet, for eksempel begjæret etter makt eller rikdom. Belønningen for dette brudd på den normale anstendige adferd, må da vurderes å kunne kompensere for det man mister i form av tapt trygghet og stabilitet. Mennesker som har adferdsforstyrrelser har dårligere evner til å vurdere dette enn normale mennesker. For religiøse mennesker kan forholdet til Guden, det å ikke trø ham på tærne, bli viktigere enn forholdet til sine medmennesker. Da står nemlig den personlige frelse på spill. Beveggrunnen for å ikke legge seg ut med Guden, er at da ødelegger man sin egen mulighet for å oppnå salighet.
Altså en ren egoistisk egeninteresse.

Man skulle ellers tro at Gud som universets udødelige skaper og øverste vesen, skulle kunne tåle litt mer enn oss dødelige. Ikke minst siden det er han som etter sigende har skapt oss, og burde derfor bedre enn noen vite hva slags mennesker han har skapt. I følge sine tilhengere, gjør han altså ikke det. Han blir blant annet irritert og lei seg av ting som dans, langt hår hos menn, kortspill, banning, de fleste former for seksuell adferd, samt om noen drister seg til å arbeide på selveste hviledagen. Men det verste er selvfølgelig rett og slett å ikke tro på ham. Da bærer det lukt i fortapelsen, uansett om du aldri har gjort en vond gjerning eller tenkt en vond tanke i hele ditt jordiske liv.

Når man diskuterer etikk og moral er selvfølgelig hensikten bak enhver etisk og moralsk gjerning viktig. Det sier seg selv at en høyverdig moralsk gjerning ikke kan ansees for å være moralsk dersom det ligger andre motiver til grunn for gjerningen enn hensynet til anstendig etisk fremferd. Dersom det eneste som holder et menneske fra å ta livet av et annet, er frykten for straff, kan ikke dette kalles å ha høy moral. Eller om det å hjelper f.eks. skadede i en ulykke er avhengig om får betalt for det, hvis ikke kan det være det samme for en om vedkommende dør eller ikke. Slikt kan knapt kalles spesielt høyverdig etisk adferd.

Den moral som vi kjenner fra Bibelen og kanskje særlig Jesus, er basert på forhåpningen om personlig frelse kombinert med frykten for evig fortapelse og pine. Valget mellom disse to valg burde ikke være særlig vanskelig. De gode gjerninger og opprettholdelse av budene er ikke motivert av andre hensyn enn de rent egoistiske egeninteresser av å bli salig selv. Bibelens og Jesu morallære er således uetisk i den grad dens bakenforliggende motiver innebærer belønning i form av personlig frelse. En genuin etisk adferd trenger intet bakenforliggende interessemotiv eller løfte om belønning eller trussel om straff.

Dagens samfunns moral og etikk er i lang større grad knyttet til antikkens ideer og filosofi og de humanistiske idealer som vokste frem under opplysningstiden, enn basert på Bibelen. Ikke minst er de basert på menneskerettighetene. På mange måter er menneskerettighetene slik de ble formulert i 17 punkter i den franske konstitusjonen den 26. august 1789, et resultat av en frigjøring fra den kirkelige middelalderske lovgivning og menneskesyn.

Menneskerettserklæringen som proklamerte at alle var like for loven, og at det skulle herske menings-, tale og trykkefrihet, også i religiøse spørsmål, ble for øvrig fordømt av pave Pius 6. i 1791 som en uhyrlighet, en monstrøsitet (Monstra). Paven skrev videre ”Kan man tenke ut noe mer vanvittig enn å dekretere en slik likhet og frihet for alle?”

41 år senere så sent som i 1832 fordømte pave Gregor 16. trosfrihet som det reneste ”vannvidd” (deliramentum). I 1868 fulgte pave Pius 9. opp denne stolte tradisjonen og kalte den østerrikske konstitusjonen, som slår fast menings- presse-, tros-, samvittighets- og lærefrihet, samt likestiller alle religiøse samfunn, for en ”avskyelig lov” (infanda lex).



Search
Quote
"Religion is an insult to human dignity.
With or without it you would have good people doing good things and evil people doing evil things.
But for good people to do evil things,
that takes religion."

Steven Weinberg