Kristendommen og Toleransen

by Bandoli.no

Hvem forfulgte hvem?

Alle polyteistiske religioner er tolerante i møte med andre religioner. Det ligger i den polyteistiske religionens natur at verden er befolket med myriader av guder og makter, og forståelsen av at ulike mennesker kan ha ulike guder. Den religiøse intoleransen er kun spesifikk for monoteismen! (Schopenhauer)

Nå er det ikke helt riktig å omtale de hedenske religioner som polyteistiske, da de fleste faktisk opererte kun med én høyeste guddom. Denne guden kunne imidlertid manifesteres i mange ulike aspekter, ulike ansikter for eksempel i form av gudesønner og døtre. Det samme forholdet er jo også egentlig til stede i kristendommen med forestillingen om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den hellige Ånd som både er tre ulike vesen men samtidig tre deler av samme guddom. I de hedenske religionene er imidlertid ikke den høyeste guddom personifisert som hos jødene og hos kristendommen, men ble oppfattet mer som en slags universets altomfattende bevissthet. En bevissthet som blir uttrykt gjennom alt levende (Freke og Gandy 1999).

Utgangspunktet
Alle antikkens mange guddommer var denne høyeste guddommelige makts representanter og budbringere. Disse hadde imidlertid ulike navn i de ulike land. De enkelte guddommmene avspeilte de mange ulike aspekter av overguden. I motsetning til de fleste av sine naboer gjorde jødene sin stammegud, Jahova, til en personifisert overgud, en antropomorf gud i mannsskikkelse, og man fikk en mer primitiv intolerant monoteisme til resultat. En personifisert, konkretisert overgud som Jehova, kan kun fremstå som én type gud, og det guddommelige mangfoldet forsvinner. Jehova var opprinnelig heller ingen overgud, men en ignorant lokal stammegud med et nokså begrenset repertoar, samt åpenbart sterkt mangelfullt utviklede sjelsevner og elendig menneskekunnskap.

Kristenforfølgelser?
I løpet av kristendommens totusenårige historie har de kristne kun selv blitt forfulgt av andre i de første tre århundrer. I de tidlige perioder ble den kristne sekten innimellom forfulgt av jødiske selvstyre-myndigheter i Palestina, på bakgrunn av at en del tidlige kristne sekter ble sett på som arnesteder for opprør mot det jødiske religiøse establishment. Etter brannen i Roma i år 64 e.Kr, ble en rekke kristne henrettet som brannstiftere av keiser Nero. Skal en dømme etter de romerske kildene, var de kristne en rimelig upopulær gruppe i Roma, en liten utgruppe blant samfunnets berme som opererte i skyggen av samfunnet. Neros forfølgelser av de kristne i denne forbindelse var imidlertid ingen "kristenforfølgelser" som sådan, men snarere en brannstifterprosess. Forfølgelsene hadde svært lite med kristendommen å gjøre, om noe (Deschner 1990). Ifølge selv de Nero-fiendtlige historikerne Tacitus og Suetonius, var prosessen mot brannstifterne etter bybrannen både riktig og rettferdig. At brannstifterne var kristne var trolig av underordnet betydning både for Nero og for romere flest (Ibid.).

Hvem forfulgte hvem?
Romerne var i hovedsak svært tolerante når det gjaldt trosspørsmål, og de kristne nøt godt av store religiøse friheter, og ble som regel behandlet med stor tålmodighet av den romerske stat. Neros ettermæle blant romerne var forøvrig langt mer sympatisk enn det ettermæle som en pervers blodtørstig nisse som kristne historikere senere har gitt ham. Systematiske kristenforfølgelser i regi av de romerske myndigheter foregikk hovedsakelig i de to årene 249-251 og perioden 303 – 311. Forfølgelsene var imidlertid periodevise og ikke konstante i perioden 303-311.

Til sammen foregikk det kristenforfølgelser kun i rundt fem av de første tre hundre årene av vår tidsregning. Ifølge seriøse forskere er tallet på kristne "martyrer" totalt bare rundt 3000, og trolig kun 1500 i de første tre århundrene. Dette er omtrent like mange som f.eks. det antall jøder kirken pleide å ta livet av bare i løpet av ett år i middelalderen, eller iblant, på en eneste dag (Deschner 1986). De fleste av kirkens martyrer og martyriumhistorier fra de første århundrene, er for det meste forfalskninger og fromme løgner. Til sammenligning har kirken selv forfulgt annerledes tenkende og andre avvikende kristne i de følgende 1700 - ettusensyvhundre - årene.

Kristen beserkergang
I de første tre århundrene av vår tidsregning, da de kristne innimellom kunne risikere å bli forfulgt selv, var den grenseløse toleransen sentral i deres lære. Da kristendommen selv fikk makt på tre-firehundretallet ble melodien en annen kan man trygt si. Som en streng monoteistisk lære finnes det ikke andre guder en den ene, treenige, Gud, ifølge kristendommen, og ifølge Jahve selv. Men man har åpenbart ikke vært mere sikker i sin sak enn at man har følt det maktpåliggende å bekjempe andre konkurrerende guder med blank vold. Sånn for sikkerhets skyld. I det hele tatt gikk kirken med sin nyvunne makt, fra det fjerde århundre av, hardt til verks mot andre trosretninger. Med kirkelig entusiasme og glød ble hedenske templer og kunstgjenstander ødelagt og trampet i stykker av overivrige kristne i ødeleggende religiøs berserkgang. Under ledelse av biskoper og abbeder var det munkene som ofte var de mest aktive, og grekerne kalte dem gjerne "svinske svartkapper" da de "så ut som mennesker men levde som svin".
En samtidig (Libanios, "Pro templis" fra år 389) skriver ”bevæpnet med stokker eller steiner og sverd stormer de av sted til templene, noen av dem uten disse våpen, bare med hender og føtter”. Så snart de hadde herjet seg ferdig i ett tempel fôr de avsted til det neste. Veltet murer, knuste gudebilder og altere. Biskop Theophilus i Alexandria jevnet selv hedenske kultplasser med jorden. Den geskjeftige biskop skal i 391 egenhendig ha knust en diger statue av Sarapis med øks, en statue laget av den store atenske kunstneren Bryaxis. Store deler av antikkens religiøse kunst ble tilintetgjort på denne måten. En bråte prester skapte seg bent fram et navn og en karriere som tempelødeleggere. En biskop Marcellus utmerket seg i særlig grad i denne sammenheng, han rev ned blant annet det store Zevstempelet i Apameia. Blant de entusiastisk herjende kristne hordene gikk det sport i å samle seg trofeer fra de helligdommene de valset over. Biskop Theophilus organiserte hoiende spotteprosesjoner med slike hedenske trofeer i Alexandria.

Noen gikk mer drastisk til verks enn andre. Den østromerske keiseren Theodosius 2 (401-450), henrettet endog barn fordi de hadde lekt med en knust hedensk statue. En tidlig kirkehistoriker skriver da også om Theodosius 2. at han ”overtraff alle i mildhet og menneskelighet”. Det var nå det. Theodosius 2. kom på tronen i en alder av syv år, og var godt indoktrinert og ble følgelig et effektivt redskap for kirken. Han fjernet snart alle ikke-kristne fra statsembetene, og satte i 434 og 438 dødsstraff for utøvelsen av all hedensk religion. Han begrunnet dette med de naturkatastrofene hedensk gudskultus hadde forårsaket(!). Særlig i de østlige provinser ble ikke sjelden hedninger også massakrert ved de kristnes tempelherjinger.

Ikke alle helligdommer ble imidlertid ødelagt. Mange hedenske helligdommer ble også ganske enkelt omgjort til kristne kirker. Man bar ut og ødela de hedenske gudebildene og alterne, og snekret opp et kors i stedet.


Search
Links
Quote
"Those who can make you believe in absurdities can also make you commit atrocities."

Voltaire


Men never commit evil so fully and joyfully as when they do it for religious convictions.

Blaise Pascal