Islam - Tapernes Religion

by Bandoli.no

Den islamske verden lever fortsatt mentalt i middelalderen. De stod igjen på perrongen når moderniseringstoget gikk. De benytter seg gjerne av de teknologiske nyvinningene som den ikke-muslimske verden har utviklet, men vil ikke ha noe av det tankemessige godset som er hele årsaken til at disse teknologiene har vært mulig å utvikle. Årsaker som vitenskap og forskning, ytrings og meningsfrihet, demokrati, likhet og ikke minst kritikk av religiøse dogmer. Ideer som er hardt tilkjempede imot statsreligion og overtro gjennom de siste århundrene. Det er ikke uten grunn at flertallet av verdens forskere ikke regner seg som religiøse.

Muslimer utgjør ca 20% av verdens befolkning, (ca 1,5 milliarder). Av verdens samlede vitenskapelige produksjon står imidlertid den muslimske verden for kun 1%! På ett år oversetter Spania mer litteratur og avhandlinger til spansk, enn hele den arabiske verden har oversatt til arabisk siden det 9.de århundret. Årsaken til dette er Islam og den vannvittige ideen om at Koranen er det ypperste som er skrevet, og vil noensinne bli skrevet, uansett fagfelt. Sannheten er at Koranen, i likhet med Bibelen og de fleste religiøse tekster, er en grunnleggende middelmådig og rotete skriftsamling.

Med en slik innstiling er den muslimske verden dømt til å bli verdens taper når det gjelder utvikling. Den islamske verden har siden middelalderen opplevd en åndelig tilbakegang. På grunn av at Koranen hevder at Islam er overlegen alt og alle religioner og kulturer til alle tider, føler muslimene de har en moralsk overlegenhet over alle andre. Samtidig sliter de med et voldsomt mindreverdighetskompleks og avmakt, for de ble sittende igjen på perrongen når moderniseringstoget gikk.

Istedenfor da å øke sin kompetanse, og utdanne sin ungdom i ordentlig vitenskap, består hoveddelen av den muslimske verdens læresteder av koranskoler, der barn og unge skoleres i en samling forvirrede religiøse tekster fra jernalderen, etter sigende formildet av en engel til en analfabet i en grotte i ørkenen. Det blir ikke mye utvikling eller nytenking av slikt.

At Islam er en religion i vekst hjelper lite. Om det er 1,5 eller 3 milliarder muslimer som kan Koranen på rams i verden, hjelper ikke den muslimske verden ut av middelalderen. I de aller fleste muslimske land lever man av olje eller jordbruk/landbruksprodukter. Oljen har medført en voldsom økonomisk vekst i deler av Arabia, men den vil ikke vare evig. Når oljen tar slutt i løpet av noen tiår, vil også det økonomiske grunnlaget i store deler av den muslimske verden bryte sammen. Når dette samtidig skjer i en region som er overbefolket og har begrenset tilgang på vann og andre viktige naturresurser, kommer det ikke til å se pent ut.
I en globalisert og teknologisert verden spiller demografi og befolkningstall ingen rolle når det gjelder utvikling og forbedring av menneskenes tilværelse, snarere tvert imot. Det som betyr noe er vitenskap, penger, teknologisk nivå og evne til tilpasning. Det er moderne vitenskap og tekologi som utvikler verden, utvider våre horisonter og gir oss velstand, økte livskvalitet, helse og muligheter.

Opplysningstid
Vesten gikk gjennom en opplysningstid og renessanse hvor man brøt seg fri fra de religiøse lenkene som hadde holdt Europa i overtroens og stagnasjonens mørke i tusen år og gjenoppdaget vitenskaper og vitenskapelig tekning fra Antikken. Frigjort fra religiøse dogmer har den vestlige verden sett en makeløs og akselererende utvikling siden 1600 tallet. Grunnlaget ble lagt av giganter som Newton, Versalius, Galileo, Kepler, Voltaire, Kopernikus og Darwin. Vitenskapen har siden da gitt oss elektrisitet, moderne medisin og biologi, telekommunikasjon, maskiner, luftfart, elektronikk, kjemi, legemidler, datamaskiner etc.

Vi kan takke vitenskapen for at vår forventede levealder er økt fra 25 år til 75 år, for at en hel rekke dødelige sykdommer som har plaget menneskeheten i århundre er utryddet, for vaksiner, for at vi i dag kan reise over hele kloden i hastigheter som var utenkelige for bare hundre år siden, for at vi kan se og kommunisere med mennesker i sanntid over hele verden takket være avansert telekommunikasjon og internett. Alt vi omgir oss med av materielle ting er i overveiende grad fremstilt med prosesser, materialer og design utviklet som frukter av moderne vitenskap og forskning. Blir vi syke kan vi takke moderne medisins kunnskap, metoder og forskning for at det finnes et helseapparat som kan gjøre oss friske og lindre lidelse. Og alle slike nye oppdagelser og ny vitenskap ble siden starten systematisk motarbeidet av religionen med død og ild.

Hva har til sammenligning religionene gitt oss av oppdagelser, teknologi eller nyttig kunnskap innen disipliner som for eksempel biologi, medisin, kjemi eller fysikk de siste 2000 år?? Noen…? Ingen…? Nei? Når hørte man forresten sist om nye produkter, teknologi eller landevinninger fra et muslimsk land??

Koranens ideer om Islams uovertruffenhet har ført til statiske samfunn uten mulighet til fleksibilitet og nytenkning. Ethvert avvik fra tradisjonen sees på som opprør mot Guds orden og Koranens og profetens autoritet, og slikt gjøres ikke ustraffet. Evnen til kritikk og ikke minst selvkritikk, er en forutsetning for at den islamske forbannelsen skal kunne brytes og den islamske verden komme seg ut av sin mentale middelalder. Den muslimske verden har enda ikke hatt sin opplysningstid, og de vil heller ikke oppleve noen utvikling uten at religionens makt over menneskenes brytes.

Arabisk kunnskap
Etter Romerrikets fall så den arabiske verden en oppblomstring av filosofi og vitenskap, og mange av antikkens skrifter ble flittig kopiert av arabiske lærde. Ikke minst var de langt fremme for sin tid når det gjaldt medisin. I stor grad ble mange av antikkens skrifter reddet av denne arabiske interessen for antikkens kunnskap, da man i den kristne verden gjerne ødela dem isteden. Dette var en periode hvor islams ortodoksi og sekulære makt stod svakt, og de fleste lærde i den islamske verden var mer opptatt av kunnskap enn av religion. Men etter hvert utover i middelalderen har Islams økende religiøse dominans hemmet videre utvikling av vitenskaper i den arabiske verden. Som nevnt over har idiot-ideen om at Koranen er det aller beste som er skrevet, og noensinne kommer til å bli skrevet, uansett tema, lagt en effektiv demper på enhver utvikling og gitt en åndelig tilbakegang. Den katolske kirken hadde akkurat samme synet at Bibelen var eneste boken man trengte. Kirkefaderen Augustin uttrykte tidlig den kristne grunnholdningen om at man trenger ingen vitenskaper så lenge man har evangeliene(!).

Muhammed – profeten
Dersom Koranen skal være det ypperste som er skrevet uansett tema, noensinne, så la oss ta en kikk på bakgrunnen for denne boken. Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble født i Mekka omkring år 570. Han ble født inn i Hashemi-grenen av den mektige Quraysh-stammen som styrte Mekka. Heshemi grenen hadde også overoppsynet med Kaba-helligdommen (arabisk al-ka'ba terningen), hvor de pre-islamske gudene ble dyrket. Som tenåring begynte Muhammed selv med handel og ledet karavaner, og i 25-årsalderen giftet han seg med den førti år gamle kjøpmannsenken Khadija som eide en av karavanene han førte.

Førti år gammel dro Muhammed etter tradisjonen for å meditere i en grotte. I grotten åpenbarte erkeengelen Gabriel (Jibril) seg for ham og ga han en skriftlig beskjed fra Gud. Muhammed var analfabet og kunne ikke lese det. Og det hjalp ikke at Gabriel grep ham i kragen og kommanderte ham til å lese det tre ganger. Muhammed ble så fortvilet at han prøvde å ta livet av seg. Favorittkonen hans, Khadija, fikk imidlertid overbevist ham om at han var Herrens utvalgte profet. Muhammed fikk stadig flere meddelelser fra Gud (Allah), meddelelser som senere skulle ende opp som Koranen. Muhammed etablerte med åpenbaringene sine religionen Islam (”underkastelse”) som skulle etterfølge og erstatte alle tidligere åpenbaringer og profetier.

Muhammed første åpenbaringer var dog ikke spesielt originale, de gikk ut på at det fantes kun en himmelsk skaper som straffer og belønner menneskene og at dommens dag var nær. Dette var jo rimelig identisk med hva den jødisk/kristne religionens proklamerte, denne var da også Muhammeds utgangspunkt. Muhammed ble etter hvert en mektig militær leder og bygget et muslimsk imperium. Da han plutselig ble syk og døde i Medina den 8. juni år 632 var han ubestridt leder over det meste av den arabiske halvøy.

Muhammed forlot etter tradisjonen denne verden på en flygende hest, men han hadde først et lite pit-stop i Jerusalem hvor både han og hesten fikk satt hvert sitt avtrykk i steinen i klippemoskeen. I den anledning fikk han også tid til et kjapt møte med både stamfaren Abraham, Moses og selveste Jesus. Alle tre anerkjente Muhammed som den endelige og sanne profeten og syntes også at hans religion ikke bare var en knakende god fortsettelse av deres egen lære, men også enda bedre! Deretter føyk Profeten opp til Allah og sitter nå ved hans høyre side og dømmer levende og døde. Så langt tradisjonen.

Islam sitt sitt utspring blant en liten gruppe arabiske gnostikere/mystikere i kretsen rundt Muhammed. Deres lære var en av de mange versjonene av den jødisk/kristne mystisismen. Tradisjonelt var araberne polyteister, der hver stamme hadde sin egen stammegud men man anerkjente også andre stammers guder. I dette miljøet stod Muhammed frem som en monoteistisk selverklært inspirert profet, som hevdet å motta guddommelig visdom direkte fra den eneste øverste Gud, Allah. Han brukte denne statusen som selverklært profet til å samle ulike stridende arabiske stammer til et felles religiøst stammeforbund (umma). Stammene måtte avstå fra å plyndre hverandre og isteden bekjempe de som stod utenfor Muhammeds felleskap.
På denne måten skapte Muhammed gradvis en hær, og i løpet av noen få tiår et imperium, med Muhammed som Guds utvalgte militære og religiøse diktaktor.

Koranen
I oppveksten var Muhammed som nevnt sterkt influert av kristne og jøder. Det var en gnostisk jødisk kristendom som Muhammed møtte, og det var denne religionen som profeten omformet til å bli Islam. I begynnelsen var Muhammeds lære, i likhet med gnostikernes, forholdsvis egalitær og tolerant, med stor likhet mellom kjønnene og hadde også rettigheter for kvinner. Dette skulle imidlertid ikke vare lenge, etter som tiden gikk ble Muhammeds åpenbaringer mer og mer autoritære og patriarkalske.

Hans første åpenbaringer fikk han i 610 og de siste like før hans død i 632. Åpenbaringene ble ikke samlet til en bok i løpet av Muhammeds levetid. Det sies at hans tilhengere noterte ned hans åpenbaringer på det de hadde for hånden, det være seg pergamentbiter, steiner, palmeblad eller kamelribbein og skulderblad. Disse skibleriene ble verken nummerert eller datert, men etter sigende samlet i ulike beholdere uten noe system eller kronologi. Arbeidet med å samle sammen notatfragmentene til Koranen begynte først under Muhammeds svigersønn Uthman omkring år 660, altså nesten 30 år etter profetens død. Noen endelig versjon av Koranen slik vi kjenner den i dag, eksisterte ikke før i det tiende århundre. I løpet av denne tiden ble også ordtak og historier omkring profeten, såkalte Hadither, samlet som et tillegg til Koranen. De fleste av de som kunne huske disse ordtakene og historiene døde i slag i løpet av Muhammeds levetid, så Hadithene er i beste fall annenhånds informasjon. De blir imidlertid ansett som autorative.

Både Koranen og Hadithene ble altså satt sammen nokså kaotisk og over lang tid, og er preget av feil, rot, motsetninger, redigering og omskrivinger som jo er vanlig for religiøse tekster. For eksempel er Muhammeds første åpenbaring ikke i begynnelsen av Koranen som man skulle forvente, men på slutten. Det er også ofte uklart hvem som snakker, både første, andre og tredje person blandes stadig sammen, gjerne i samme vers. Koranen er som nevnt svært rotete, og den begynner attpåtil med ordene ”Alif lam mim” som ikke betyr noe som helst. Selv ikke Muhammed skjønte hva dette betydde.

Flere samtidige i den arabiske verden kritiserte Koranen og argumenterte med at dersom den virkelig var fra Gud ville Koranen være åpenbart som en helhet, og heller ikke være så bredfull av repetisjoner. Koranen er såpass repetitiv at man må mistenke Allah for å ha fremskreden Altzheimer.

Koranen hevder selv å være en bok hvori det er ingen tvil og at den er Guds åpenbaring til Muhammed. Snodig siden denne ”boken” ikke eksisterte i Muhammed levetid, så hvordan kan da denne ”boken” være Guds åpenbaring? Koranen hevder også at at Gud er absolutt og eneveldig og ingen andres ideer eller ord finnes i Koranen. På tross av dette anerkjenner muslimske skriftlærde at minst femti av den andre kalif Umars ideer ble inkorporert i boken. (Kalif - profetens stedfortreder) Blant disse finner vi blant annet påbudet om at kvinner skal gå med slør, en skikk Umar kopierte fra Bysantinske kristne.

Koranen spør selv retorisk ”Hvorfor stiller ingen spørsmål ved Koranen? Dersom den var fra andre enn Gud, ville de saktens funnet mange motsetninger i den.” (Sure 4)
For enhver som faktisk leser koranen vil oppdage at den faktisk er breddfull av motsetninger. Faktisk så mange motsetninger at alle hoveddoktrinene i boken er selvmotsigende. Så det er kanskje betimelig å stille spørsmål ved Koranen likevel. Ville en allvitende og ufeilbarlige guddom motsi seg selv hele tiden? Vel, Allah gjør det ustanselig.

I begynnelsen møtte Muhammed motstand blant sine stammefrender og vant tilhengere først og fremst blant de mest ressurssvake i Mekka. I 622 var han såpass lite populær i Mekka at han måtte flykte hals over hode til noen som var mindre skeptiske og mer mottakelige for hans selvforherligende åpenbaringer. Han hadde allerede inngått allianse med stammer i den mer perifere byen Yathrib, og han flyktet derfor dit og ble leder for stammene der. Etter at Muhammed kom til Yatrib ble byen omdøpt til Medina (Medinat al-Rasool- profetens by). Denne hendelsen utgjør startpunktet for den islamske tidsregningen.

Etter hvert som Muhammeds åpenbaringer ble mer og mer autoritative og patriarkalske, fikk Muhammed behov for å revidere mange av hans tidligere mer tolerante åpenbaringer. Koranen forteller selv at mange av hans tilhengere så på dette som forfalskning. ”Når vi endrer et vers til erstatning for et annet – og Gud vet veldig godt hva han sender ned – så sier de ’Du er en simpel falskner’.” (Sure 16). Men ifølge Muhammed har Gud et tilsvar til kritikken, Gud er hevet over alt og kan gjøre det han vil, også motsi seg selv. Nemlig! Folk må bare stole på profeten, for tvil er av det onde. Man skulle kanskje mene at den ufeilbarlige Allah burde få åpenbaringene sine korrekte på første forsøk?

Muhammeds ”åpenbaringer” gikk etter hvert mer og mer åpenbart mot å glorifisere ham selv og støtte hans egen politiske agenda. Muhammed tok sine avgjørelser og like etter sendte Allah gjerne ham en åpenbaring som, under over alle undere, støttet Muhammeds avgjørelse. Muhammed brukte endog sine ”åpenbaringer” i personlige feider mot folk han ikke likte. Som sin onkel Abu Lahab og hans kone som ikke trodde noe på Muhammeds såkalte ”åpenbaringer” og fulgte ham gjerne rundt og avbrøt hans prekener med ”Ikke hør på denne sjarlatanen, han er en løgner.” Da sendte Allah ned et vers som ifølge Koranen tilsier at Gud vil la Abu Lahab grilles med ild, og hans kone skal bære ved til bålet og skal henges med et rep av palmefibre. (Sure 111).
Allah var åpenbart ikke hevet over Muhammeds smålige nag og feider.

Muhammed var som nevnt født inn i Hashimi grenen av Quraysh stammen som styrte Mekka, og deres stammegud ble kalt Allah også før Muhammed fikk sine velsignede åpenbaringer. Quraysh stammen ble gjerne kalt Allahs folk. Allah var på denne tiden kun én av ca 350 lokale guddommer. Influert av jødisk og kristen monoteisme bestemte Muhammed at Allah skulle være den eneste sanne allmektige gud og Quraysh Allahs utvalgte favoritt stamme. Muhammed dro også tilbake til Mekka i 630 e. Kr. og renset helligdommen Kaba for alle spor av tidligere kulter.

Muhammed bygget sitt dynasti gjennom familieallianser ved inngifte. De fire kalifene som etterfulgte Muhammed var alle relatert til ham gjennom giftermål. Muhammed var en arabisk nasjonalist som ønsket å fremme sin arabiske versjon av den judeokristne monoteismen. Ifølge ham er ikke bare araberne Allahs utvalgte folk, og derfor sender dem sin største profet, men Allah har også valgt arabisk som det språket som snakkes i paradis.

Hærføreren
I løpet av en periode på tyve år ledet Muhammed ikke mindre enn åttito angrep på nabostammer på den Arabiske halvøy. Det er et angrep hver sjette uke. Plyndringene skaffet ham både rikdom og politisk makt, og ble legitimert av Muhammeds ”åpenbaringer” fra Gud. Det var Gud selv som ba dem plyndre og nyte byttet. Rikdom, kvinner og barn ble fordelt blant erobrerne. Gud hadde ifølge Muhammed gitt tillatelse til maks fire hustruer per mann, mens antallet konkubiner en mann kunne ha var grenseløst. Som en følge økte folketallet dramatisk blant Muhammeds tilhengere. Muhammed selv hadde enten ni eller syvogtyve koner, alt etter hvilken historie man velger å tro på, for Allah hadde naturligvis gjort et eget unntak for Muhammed.
Noen frynsegoder følger åpenbart med når man er selvutnevnt budbringer for Allah…

Han ble etter hvert mer og mer stormannsgal og ambisiøs, og erklærer ”Enhver profet blir utnevnt for hver nasjon, men jeg er utvalgt som profet for alle nasjoner”. (Hadith 5500 Mishkat vol.3.) Muhammed fikk det altså for seg at hans hellige oppgave var å spre Islam over hele verden. Hans stormannsgalskap kjenner ingen grenser. Etter som erobringene økte, skattla man de erobrede da det etter hvert ble upraktisk å massakrere alle dem som ikke ville konvertere. Et slags hellig mafiaopplegg med ”beskyttelsespenger” og Muhammed selv som guddommelig utvalgt Gudfar.

I tidlige år så ikke Muhammed seg selv i opposisjon til jøder eller kristne. Snarere tvert imot ønsket han å få anerkjennelse fra jødene og de kristne som en Guds budbringer. Han hevdet aldri at Islam var en ny religion, men ønsket å bringe læren om en allmektig Gud til araberne som ikke hadde hatt noen egen profet. Han så på Jesus som sin forgjenger, ikke som Guds sønn, men som en profet innen den samme religionen. Når det går opp for ham at jødene og de kristne ikke er spesielt interessert i hans spesielle versjon av religionen deres, endrer han taktikk og postulerer Islam som overlegen alle andre trosretninger. Det er nå han setter i gang å revidere de jødisk- kristne historiene slik de passer med hans arabiske nasjonalistiske agenda. Det er åpenbart viktig for ham å inkorporere de bibelske historiene og figurene i sin lære, for å gi den en velkjent aura av religiøsitet og samme historisk/mytisk opphav som samtidens dominerende religion.

Ifølge Muhammeds åpenbaringer direkte fra Gud, har jødene og de kristne pervertert disse historiene, og Muhammed bare endrer dem tilbake til sin opprinnelig form. Han hevder også at stamfaren Abraham slett ikke var jøde overhode, men en muslim, og at det også var ham som først kalte tilhengerne av Islam for ”muslimer”.
Jødene så på Muhammeds lære som en klar forfalskning av deres egne hellige skrifter. Muhammed var i deres øyne en falsk profet, ikke minst siden de også mente at profetienes æra var over for lengst. Det blir hevdet at jødenes avvisning av hans lære var en av Muhammeds største skuffelser. Etter dette endret hans holdning til jødene seg. Nå fulgte nye åpenbaringer som skulle erstatte tidligere åpenbaringer, og de sa at jødene var ikke lenger noe velsignet folk, de var snarere forbannet av Gud, og nye reviderte åpenbaringer fra Muhammed endret også den foretrukne retningen for tilbedelse fra Jerusalem til Mekka.

Holdningen til de vantro hardner også til. Å være vantro er ifølge Muhammed åpenbaringer å være imot gud, og de rettroende oppfordres til å være harde mot vantro. Å være vennlig mot en vantro er det samme som å være ond ifølge profeten, selv om den vantro skulle være en mor eller far, bror eller søster. Muhammeds religiøse galematias ender i krav om at Gud vil at rettroende må føre hellig krig, jihad, mot alle vantro (kaffirs).

Etnisk rensing
På denne tiden utløser Muhammed en etnisk rensing av den arabiske halvøy. Jøder og kristne er ikke lenger velkommen, og blir forvist fra Arabia. Særlig jødene får gjennomgå. Den jødiske stammen Banu Kainuka var tidligere alliert med Muhammed, men falt nå i unåde. Etter en lengre beleiring av byen deres overga de seg. Muhammed ville henrette alle syv hundre menn i byen, men en av profetens venner ba om at de ble benådet, så isteden ble de forvist fra Arabia.

Den jødiske stammen Banu Quraiza var ikke så heldige. Selveste engelen Gabriel ba Muhammed massakrere dem fullstendig. Åtte hundre menn ble slaktet og deres kvinner ble seierherrenes konkubiner og deres barn ble slaver. Mennene ble samlet i grupper mens muslimene under profetens kommando gravde en lang grøft i løpet av natten. Ved daggry ba Muhammed til ”Allah den nådefulle og barmhjertige/medfølende” og satte seg ved grøften for å overse operasjonen. De jødiske mennene ble brakt frem i grupper på fem eller seks med hendene bundet på ryggen. De ble kommandert til å legge seg med hodet over kanten på groften, hvorpå Muhammeds kompanjonger Ali og Zubair hogger hodene av dem med sverd. Jobben tok hele dagen og ble først ferdig da skumringen senket seg. Ifølge Muhammeds lære vil heller ikke Dommedag komme før muslimene har utryddet alle jøder.

Som er kuriositet kan også nevnes at profeten profeterte at siden jødene er forbannet av Gud, vil de aldri kunne returnere til Jerusalem og danne sitt eget styre der. Så man kan si at muslimene gikk på en kraftig smell da den jødiske staten ble etablert i 1948 med Jerusalem som hovedstad. Dette rystet den muslimske tradisjonen i selve grunnvollene. Den ufeilbarlige Muhammed og Koranen var åpenbart ikke helt ufeilbarlig likevel.

Islam er blitt en religion som feirer ekstrem sosial konflikt, hvor målet synes å være å indoktrinere hat mot alle vantro samt jihad-tenking i de troende, for å gjøre religionen dominerende ved å ustoppelig glorifisere Allah og Muhammed gjennom å myrde, plyndre og undertrykke ikke-muslimer. (Anwar Shaikh).

Islam er en personlighetskult skapt av Muhammed for å dyrke Muhammed. I starten gjorde Muhammed det klart at han ikke var guddommelig, men mot slutten av livet hadde han plassert seg selv øverst i det religiøse hierarkiet, til og med over Allah. Det er ikke lenger Allah som bestemmer hvem som skal dømmes eller frelses på Dommens dag, det er Muhammed. Allah må frelse de som Muhammed bestemmer skal frelses. I likhet med kristendommen er kriteriene for frelse ikke hvor mye du tror på Gud, eller hvor godt menneske du har vært, men om du tror på frelseren/Guds sendebud eller ikke.

Muhammed erklærer videre at for alle som har hørt om islam men ikke konvertert, vil bli torturert i all evighet på skrekkeligste vis. I ”Allah den barmhjertiges” navn har Muhammed gitt verden en arv av hat og primitiv stammetekning, hvor fromme muslimer forblir i endeløs krig med resten av menneskeheten. Og nå, 1400 år senere, har man ikke kommet en tøddel videre.

Islam er likevel i bunn og grunn det samme gamle forvirrete vissvasset som vi finner i jødedommen og kristendommen, men med en arabisk vri, og gjennomsyret av en religiøs analfabets narsissistiske stormannsgalskap.

Opplysningstid
Vesten har de siste fire hundre år langsomt dratt seg ut av den religiøse hengemyren, og etablert en nytt sekulært vitenskapelig syn på verden. Denne utviklingen kom ikke av seg selv men ble kjempet frem av modige mennesker, ikke sjelden med livet som innsats. Ideene ble nådeløst motarbeidet av en kirke med en veldig politisk makt. Takket være at religionen tilslutt måtte vike for rasjonaliteten, lever vi i dag i en moderne teknologisk tidsalder omgitt av teknologi som bare for få tiår siden fremsto som usannsynlig science fiction. Alt takket være et sekulært, naturalistisk verdenssyn og moderne vitenskap, forsknings- og ytringsfrihet.
Den muslimske verden vil forbli i den mørke middelalder inntil man klarer å fri seg fra de religiøse dogmer som både hemmer enhver utvikling og menneskers frihet. Innenfor islam har man vært forskånet for reell religionskritikk, man har etablert en form for intellektuell isolasjon hvor enhver kritikk av religionen er å anse som utålelig. Nytolkninger av tekstene og forsøk på modernisering har stort sett vært en intellektuell risikosport blant vågale muslimske lærde og ikke angått resten av samfunnet. Resultatet av Islams intellektuelle avsondring fra ytre påvirkning, har ført til en utviklingsmessig stagnasjon.

Møte med den opplyste moderne verden er vanskelig å takle for en autoritær religion som er uvant med kritikk og rasjonalitet. Det er en parallell utvikling som kristenheten hadde i middelalderen. Verden sto stille i hundrevis av år så lenge kirken hadde makt. Først når kirkens makt og religionens dogmer ble utfordret fikk vi en oppblomstring og akselererende utvikling av et vitenskapelig og rasjonelt verdensbilde. Dette avfødte igjen teknologi og oppdagelser som vi tar for gitt i dag. En utvikling som dramatisk har drastisk bedret menneskehetens levekår i den industrialiserte verden, på tross av kirkens innbitte motstand. Den arabiske verden vil ikke oppleve noen egen utvikling før de selv begynner å sette et kritisk søkelys på sin religion og dens fordummende dogmer.

Man kommer ingen vei med å respektere religiøse vrangforestillinger eller forstå Islam i hjel med kulturrelativisme. Som med Europas opplysningstid, uten at religionen utfordres, kritiseres og konfronteres, vil det ikke skje noen endringer.

Uten en opplysningstid er den muslimske verden dømt til fortsatt å være verdens utviklingstapere.


Search
Links
Quote
Muslimer utgjør ca 20% av verdens befolkning, (ca 1,5 milliarder). Av verdens samlede vitenskapelige produksjon står imidlertid den muslimske verden for kun 1%.