Kirkens Syn på Selvmord.

by Bandoli.no

Montesquieu (1689-1755), den franske opplysningsfilosofen mente på bakgrunn av den nådeløse kirkelige straffepraksis på hans tid at ”Vi bør ære og hedre Gud, men ikke opptre som hans hevnere”. En holdning som etterhvert hadde en humaniserende innvirkning på utformingen av straffelovgivningen.

Ikke minst hadde man straffet en forbrytelse som egentlig unndrar seg enhver straff, nemlig selvmordet. Hadde noen tatt livet av seg ble vedkommende nektet begravd i vigd jord eller med kirkelige seremonier. Som regel ble døde som hadde falt for egen hånd begravd utenfor kirkegårdsmuren, og graven ble ikke markert.

I tillegg ble den dødes eiendeler gjerne konfiskert og de ulykkelige etterlatte dermed nektet arverett. Kirkens empati med og forståelse for mennesker i en vanskelig livssituasjon var i denne sammenheng lik null. Slik behandlet altså kirken en ulykkelig stakkar som i fortvilelse hadde gjort slutt på sitt liv, og slik behandlet man de ulykkelige etterlatte.

Selvmordet ble av kirken betraktet som en av de grusomste forbrytelser et menneske kunne begå, dette på tross av at det ikke finnes noe slikt forbud i Bibelen. Siden Augustin var selvmordet sett på som den verste formen for mord og forkastelig uansett omstendigheter. Å ta sitt eget liv var mye verre enn å ta livet av sin neste. Man sa at Judas hadde begått en større synd ved å ta livet av seg, enn å forråde Jesus! Denne forestillingen har med at vårt jordiske liv anses å bare være en forberedelse til evigheten, og den lidelse Gud sender oss må bæres med tålmodighet. Å ta sitt liv er å snike seg unna denne lidelsen, og dermed ringeakte Guds herlige vilje. Dessuten er selvmordet utført i ens siste øyeblikk av sitt liv og man besegler dermed sin skjebne for evigheten.

Thomas Aquinas uttaler at selvmord er det farligste et menneske kan begå siden det ikke er mer tid til å gjøre bot gjennom anger. Den som tar livet av et medmenneske dreper bare kroppen, mens en selvmorder dreper både kropp og sjel. Dette er et syn som er en naturlig følge av de to viktigste betingelsene for frelsen, tro og anger. Moralsk høyverdig livsførsel har fint lite med frelsen å gjøre. Bare man tror og angrer etterpå er det ikke den skjendighet man ikke kan unne seg.

Dersom kirkens syn på selvmordet er så negativt, hvordan harmonerer dette da med kristne dommedagssekter som foretar kollektive selvmord?
Det finnes utallige eksempler opp gjennom historien på at mennesker har blitt så overmannet av religiøse følelser og tvangstanker at de har tatt sitt eget liv. Ofte er dette nært knyttet til de religiøse forestillinger om verdens undergang og dommedag. Mennesker som frivillig oppsøker døden i et anfall av tung religiøs forvirring, kalles i religiøse kretser ikke for selvmord, men for et hellig ”martyrium”. Martyrdøden, at man ofrer livet for sin tro, er i motsetning til simpelt selvmord nesten noe av det nobleste man kan gjøre som en sann troende. Kristne sekter som er manisk opptatt av at jorden skal gå under, har eksistert siden urkristendommen.

Bakgrunnen er selvfølgelig de bibelske profetier om at da skal menneskesønnen komme tilbake og innføre Guds rike. De troende i slike sekter mener å se undergangstegn i nær sagt hva som helst. På bakrunn av de mest innfløkte amatørmatematiske krumspring og snedig tallmagi regner man ut dato og sted for undergangen. Som regel blir de håpefulle troende svært skuffet når verden viser seg å ikke gå under likevel. Som regel finner man ut at det forelå en aldri så liten regnefeil, og kalkulerer seg forventningsfullt en ny dato. Så fremt man ikke allerede har foretatt kollektiv selvmord, for å komme undergangen i forkjøpet.

Å basere lovverk på gammeltestamentlige prinsipper om øye for øye, tann for tann, slik man hadde også i Norge frem til 1814, ga bisarre utslag. På 1700 tallet fikk man en epidemi med selvmordsmord i de evangelisk lutherske landene, det vil si personer som drepte andre for å bli henrettet selv. Ofte var det barn og tilfeldige ofre, som ble drept av suicidale mennesker. Drepte du deg selv endte du lukt i fortapelsen, men myrdet du, fikk du mulighet til frelse på skafottet, for mord ga dem automatisk dødstraff. Lutheranerne tok moselovene i Bibelen dønn alvorlig. Begikk man selvmord endte man lukt i helvete, men om man begikk mord og angret like før henrettelsen, så var man garantert en billett til himmelriket.

En medvirkende årsak var Luthers ord om at bare man angret og seg og trodde på Gud, fikk man direkte billett til frelsen. Så om en dødsdømt angret helhjertet på skafottet, når han ikke kunne synde mer, ville sjelen bli frelst mente man. For å bøte på dette ble straffene mer og mer grusomme og inkluderte mer og mer tortur, uten at det hjalp. Frelsen på skafottet trumfet alt. Det var en ren epidemi med slike "selvmordsmord", da det pga Luthers test nå var blitt attraktivt for selvmordskandidater å bli mordere. Og desto mer de ble plaget og torturert før henrettelsen, desto sikrere var man på en plass i himmelen. Det ble skrevet skillingsviser om hvordan morderne gledet seg til å bli henrettet.

Det gikk mange år før rettsvesenet innså at noe var hakkende galt. Det som gjorde slutt på det hele, var avskaffelse av dødstraff for selvmordsmordere. Men på grunn av at lovene var religiøst fundert, altså basert på Guds ukrenkelige vilje, gikk det ti år før teologer og jurister tilslutt gikk med på å avskaffe dødstraffen. Nå ble selvmordsmordere istedenfor pisket og satt til straffearbeid. Det løste problemet.
Tilsvarende mekanismer finner man den dag idag i land med dødstraff, blant annet i USA, hvor du fortsatt finner selvmordsmordere. Suicidale personer som myrder andre for å bli henrettet.
Du finner mer om dette tema i en artikkel på forskning.no.


Search
Links
Quote
An idea does not gain truth as it gains followers.

Amanda bloom