Kristendommens Tidlige Historie

by Bandoli.no

I Det nye testamentet er det samlet 27 skrifter, av disse er det de fire evangeliene som danner basis for historien om Jesus. I utgangspunktet fantes det langt flere evangelier enn disse fire, vi kjenner til minst 50 apokryfe evangelier. De fleste av disse er imidlertid kun bevart i bruddstykker. Allerede i det annet århundre var det kjent mer en ett dusin evangelier, i tillegg til et helt bibliotek av andre tekster. Blant disse tekstene var det blant annet påståtte brev fra Jesus til fremmede konger, brev fra Paulus til Aristoteles samt ulike historier rundt de enkelte disiplene.

Noen av evangeliene som ikke ble tatt med i den offisielle bibelen omtales gjerne som apokryfe (gr. apokryfos, skjult), og disse ble tatt like alvorlig i de første århundrer som Bibelens senere kanoniske tekster. Det er også godt mulig at en del av disse apokryfe tekstene faktisk er eldre enn mange av de nytestamentlige. Evangeliene har navn som for eksempel Judas-evangeliet, Peters-evangeliet, Thomas-evangeliet, Nazareer-evangeliet, Egypter-evangeliet, Fullbragthets evangeliet, Mathias-evangeliet, Hebreer-evangeliet, Ebionærer-evangeliet og Eva-evangeliet. Sistnevnte ble visstnok benyttet av en nokså libertinsk anlagt gnostisk sekt som kalte seg Nikolaiterne. Disse ble kritisert av kirkefedre for sine heftige seksuelle utsvevelser, og senere, i middelalderen ble kristne som var imot sølibatet også gjerne kalt Nikolaitere (Deschner 1990:121f).

Selveste Luther mente på sin side at de apokryfe skrifter både var nyttig og god lesning for den troende. Innen den protestantiske kirke er imidlertid ikke de apokryfe tekstene sett på som spesielt salonfähig lesning for menigheten. Gnostisismen var en tidlig retning innen kristendommen.
Gnostikerne mente at eneste sanne vei til frelse gikk gjennom gnosis - skjult kunnskap. Gjennom erkjennelsen av de skjulte hemmeligheter, ville man komme frem til en sann forståelse av Gud og seg selv - man ville bli som gud. Gnostikerne så på fortellingene i evangeliene som kilder til dypere og skjult kunnskap, og ikke som historier som skulle tas bokstavelig. Dette var en av grunnen til at den offisielle kirken gjorde alt for å utrydde dem, og langt på vei klarte det. Skriftene deres ble systematisk ødelagt av kirken, slik at vi helt opp til moderne tid har hatt få bevarte skrifter fra gnostikerne. En rekke av skriftene etter de egyptiske gnostikerne ble først funnet av en egyptisk bonde som tilfeldigvis snublet over dem i en hule ved Nag Hammadi i Egypt i 1945. Mange av de apokryfe skrifter og evangelier, bl.a. Thomas evangeliet, stammer fra disse egyptiske kristne gnostikerne.

Det nye testamentets endelige sammensetning ble bestemt i løpet av ulike kirkemøter (konsil eller synoder) på tre- og firehundretallet. Først ved overgangen til det femte århundre på et kirkemøte i år 419 ble Det nye testamentets endelige innhold bestemt av de fremmøtte geistlige delegatene. Ved samme anledning ble det også vedtatt at det var blitt til ved guddommelig inspirasjon ved Den Hellige Ånd, og derfor ufeilbarlig.
Det var den innflytelsesrike Irenaeus fra Lyon (ca. 130 – ca 200) som bestemte at det kun skulle være fire evangelier i Bibelen, dette på bakgrunn av argumenter som at det kun var fire verdenshjørner, fire vinder, de første fire dyr som ble skapt, etc. En av den godeste Irenaeus andre bedrifter, verket ”Mot kjetteriet” (Adversus haereses) skrevet rundt år 180, ble senere et sentralt utgangspunkt for middelalderens inkvisisjoner. Irenaeus var biskop i Lyon og den ledende teolog i det andre århundre, han ble senere kanonisert til helgen av den katolske kirke. Mange av hans skrifter er senere gått tapt.

I begynnelsen var de kristne bare en av mange jødiske messias-sekter. Tidlig i det tredje århundre kjenner biskop Hippolyt av Rom minst 32 ulike konkurrerende kristne sekter, ved slutten av det fjerde århundre omtaler biskop Philaster av Brescia 128 ulike kristne sekter. Oppdagelsen av de såkalte Dødehavsrullene ved Qumran vitner om en av de tidligste kristne sektene. De første dødehavsrullene ble funnet tilfeldig i en hule av en arabisk gjeter i 1947 i Qumran ved den nordvestre enden av Dødehavet.
Rullene er skriftene til den noe underlige jødiske sekten Esséerne som oppholdt seg i dette øde området. Sekten oppstod omkring 160 f.Kr og forsvinner ut av historien igjen rundt 70 e.Kr, da romerne nedkjempet det jødiske opprøret, den såkalte jødiske krig (Bellum Iudaicum), 66-70 e.Kr. Like før bosettingen deres ved Qumran ble erobret og brent i år 68, hadde sekten klart å gjemme sine skrifter i noen fjellhuler i nærheten. Denne strengt asketiske sekten i ødemarken var inndelt i rangklasser, de hadde blant annet eiendomsfellesskap, gjennomførte strenge renselsesseremonier, fulgte nøye moselovene og nektet krigstjeneste. De utgjorde sannsynligvis en viktig del av det jødiske religiøse livet i sin samtid. Deres doktriner og seremonier var hemmelige, og den interne disiplinen streng.
Navnet ”Esséere” er egentlig en gresk form (Essenoi, Essaioi), og var trolig opprinnelig et arameisk ord (asa, asyya) som betydde ”lege”. Bakgrunnen er trolig den utbredte forestilling at disse hellige folkene, i likhet med Jesus og hans disipler, hadde makt over demoner og kunne dermed helbrede sykdommer. Det som gjør esséerne spesielt interessante er at deres sære form for jødedom kan ha dannet grunnlaget for en enda særere form for jødedom – kristendommen (Allegro 1979:4).

I likhet med esséerne praktiserte også den tidlige jødisk-kristne menigheten et slags sameie, og de lå i konstant krangel med det jødiske religiøse establishment i Jerusalem, praktiserte rituelle måltider, foretok dåp av nyfrelste og var opptatt av læren til de bibelske profeter. Dødehavsrullene kan fortelle at esséernes også ventet på en Messias. Denne Messias, ”den salvede”, skulle være av selveste kong Davids ætt, og skulle fremstå som en karismatisk konge og etablere en ny herlig guddommelig verdensorden. Som en sann krigsherre med sverd i hånd skulle denne Messias personlig lede lysets armeer i den apokalyptiske kampen mot de mørke kreftene og deres leder, erkefienden Djevelen, Belial. Når de mørke kreftene var nedkjempet og det guddommelige kongedømmet var etablert, ville Messias være en slags administrator for det hele, mens enn annen ”salvet”, en prest skulle stå for kommunikasjonen med Gud i spørsmål om lov og lære (Op.cit).
Det er ingenting i esséernes lære som venter en vinsupende slabbedask som helst omgav seg med horer, tyver og kjeltringer, og som tilsynelatende ikke var spesielt fiendtlig innstilt til den hatede romerske fienden. Eller at en slik Messias attpåtil skulle gå hen å la seg henrette på det mest forsmedelige av romerne. Jesus hadde tydeligvis helt andre forestillinger om hva Messiasrollen innebar enn hva de første jødiske kristne hadde sett for seg. De må i tilfelle ha blitt fryktelig skuffet.

Mens den essénske Messias er en politisk figur som skal frigjøre Israel og etablere Guds rike på jord, så er evangelienes Jesus en åndelig figur hvis hovedmål er å frelse sjeler for det hinsidige liv. Bakgrunnen for begge forestillingene er de samme profetiske tekster i Det gamle testamentet. Sett på bakgrunn av kristendommens raske utbredelse i de første to århundrer var sannsynligvis må utviklingen av Messiasmyten ha vært mer i samsvar med det bilde som evangeliene holder frem enn den krigermessias som dødehavsrullene forteller om. Trolig var esséerne den sekten som i stor grad bidro til å rekruttere medlemmer til den tidlige kristne menigheten, og som la grunnlaget for mange av dens doktriner og ritualer.

I den første tiden var de første kristne en forholdsvis lukket jødisk sekt og i den grad misjonering foregikk, var det kun blant andre jøder. De trodde fullt og fast at endetiden var nær forestående, og hadde ingen ambisjoner om misjonering utover det jødiske samfunn. Da dommedag ikke så ut til å innfinne seg likevel, spredte sekten seg rundt Middelhavet, i stor grad via de etablerte jødiske samfunn, og noen få tiår etter Jesus skal ha blitt korsfestet, nådde kristendommen Roma, hvor det på denne tid var et stort jødisk samfunn på rundt 50.000 personer. Romas befolkning var også opptatt av og interessert i nye religioner, og utover i de første århundrene fikk kristendommen en økt tilslutning også utenfor det jødiske samfunnet i Roma.

Etterhvert som evangeliene ble nedskrevet fikk man et mer håndfast grunnlag for denne nye religionens lære. Ikke minst var Lukasevangeliet velegnet som grunnlag for misjonering utover det engere jødiske samfunn. Forfatteren av Lukasevangeliet var en ikke-jødisk kristen som la sterkere vekt på aspektet med de fattiges fortrinnsrett til blant annet Guds rike. Dette viste seg å være en gunstig vinkling og kristendommen rekrutterte da også hovedsakelig folk fra de lavere befolkningslag i begynnelsen. Det var imidlertid Paulus som la grunnlaget for og skapte den kristendommen vi kjenner i dag. Paulus tolket skriftene bredere enn tidligere og utvidet forestillingen om Guds utvalgte folk til ikke å bare gjelde jøder, men alle kristne. Han nedtonet også behovet for å følge lovene og påbudene i skriften, ett punkt hvor han klart er i utakt med Jesus (Eks. Matt. 5,17-19). Han mener stikk i strid med Jesus for eksempel at det heller ikke er nødvendig å være omskåret. ”Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle.” (Kol. 3,11).

Striden om dette med omskjæringen og moselovene oppsto i Antiokia mellom Paulus og hans hedningekristne kumpaner på den ene siden og de jødiske kristne på den andre. Striden endte opp i et møte som kalles Apostelkonsilet som ble holdt i Jerusalem i år 48 eller 49. På dette møtet ble Paulus godkjent som apostel for hedningene, samt at kravet om omskjæring av hedningekristne ble frafalt. I kommunikeet som ble sendt ut fra møtet ble det ansett som tilstrekkelig at de hedningekristne avholdt seg fra kjøtt fra dyr gitt som avgudoffer, blod, kjøtt fra kvalte dyr og fra ekteskap med nære slektninger. Foruten sin ustoppelige brevskriving skal Paulus ha grunnlagt en rekke kristne menigheter på sine reiser rundt omkring i Middelhavsområdet. Han ble ifølge tradisjonen halshogd mellom år 64 og 68 under keiser Neros kristenforfølgelser etter brannen i Roma.

Kristendommen vokste smått om senn i hovedstaden i det romerske imperiet, og rundt midten av det andre århundre hadde kirken 46 eldste og over 100 andre ansatte, samt store landeiendommer. I året 247 feiret Roma sine tusen år med velstand under de gamle gudene. Imidlertid gikk det ikke lenger fullt så godt for verken Roma eller keiserriket. De kristne, som ikke ville hedre de gode gamle gudene, var da beleilige syndebukker og fikk følgelig skylden for å bidra til tilbakegangen. De kristne var fra før heller ikke noen overvettes populær gruppe i Roma, ifølge samtidige romerske kilder. De ble betraktet som en liten sær sekt og bestod stort sett av uskolerte folk fra samfunnets laveste lag og bedrev sin sære gudsdyrkelse i det skjulte, på samfunnets skyggeside.

Ifølge filosofen Celsus (2. århundre) rekrutterte de kristne sine tilhengere blant samfunnets mest overtroiske og minst skolerte kretser, da "deres lære bare kunne slå an hos de mest enfoldige mennesker". Kristne ble sett på som en trussel mot enheten i keiserriket. Under keiser Decius regjeringstid, år 249-251, begynte de første planmessige kristenforfølgelsene i statens regi. Disse forfølgelsene varte i to år. Dersom man oppgav sin tro, ble man imidlertid sluppet fri. Mange reddet således skinnet ved å konvertere, noe som ofte foregikk i form av rene masse-omvendelser. Stivsinnede kristne som ikke lot seg konvertere kunne som regel risikere å bli henrettet offentlig til allmen forlystelse i Colosseum. Ifølge den offisielle kirkehistorien ble mange standhaftige kristne martyrer for sin tro i denne tiden. I denne tiden ble San Calistos katakombene, som var blitt innkjøpt av kirken tidligere, skjulested for de kristne og gravsted for sektens martyrer, ifølge kirkehistorien. Forfølgelsene tok slutt da keiser Decius døde i 251.

Keiser Diokletian (284-305) prøvde å stagge den voksende religionen ved å gjennomføre sporadiske forfølgelser mot kristne i årene 303 – 311. Selv under disse forfølgelsene, som var de hardeste som ble gjennomført, var det i svært liten grad utøvelsen av den kristne religionen som ble straffet, men det at man nektet å ofre til de offisielle romerske guder (og keiseren) og dermed opprettholde den bestående orden.
Enhver romersk borger hadde plikt til å ofre til gudene. Keiser Galerius, som regjerte i perioden 305 - 311, utstedte den 30. april 311 det "Nikomediske toleranseedikt", en bestemmelse som satte en stopper for kristenforfølgelsene. Ediktet tillot kristne utøvelsen av deres religion og endog påbød dem å gjenreise sine kirker, under den betingelse at de ikke satte seg opp mot den bestående orden. Keiser Galerius, som var Diokletians svigersønn, var for øvrig svært syk og døde av kreft i underlivet kun ett par dager etter utstedelsen av toleranseediktet. Keiser Konstantin så på den voksende religionen som en samlende kraft i keiserriket. Istedenfor å bekjempe kirken, gav han den makt.

Ved inngangen til det fjerde århundre var kanskje så mange som rundt 10 prosent av Romas innbyggere kristne. Kirken har imidlertid grovt overdrevet antallet på martyrer fra denne tiden og taler gjerne om utallige tusener, sannsynligvis dreier det seg om rundt 1500, alt i alt (Deschner 1996:199). Selv kirkelærer Origenes, som selv døde som martyr i året 254 e.Kr., kan fortelle at antallet kristne martyrer til da var "lite og lett å telle" (Også Origenes far, Leonidas, led martyrdøden (I året 202)). De fleste av kirkens hellige martyriumhistorier er rene forfalskninger og oppspinn.


Search
Links
Quote
"Hvis kristendommen bare var et system av harmløse vrangforestillinger og kirken bare en skueplass for magiske seremonier og hokus-pokus, så kunne man la den være i fred. Men kirken er en makt. En ond makt og en mørk makt."

Arnulf Øverland