Det Gamle Testamentet

by Bandoli.no

Historisk sett er bakgrunnen for kristendommen den jødiske religion, og kristendommen kan betraktes som oppfyllelsen av Det gamle testamentets Messiasprofetier. Kristendommens raske og store utbredelse skal i stor grad tilskrives det velorganiserte romerske imperium og den romerske keiser Konstantin (les mer her), eller kanskje snarere -hans mor.

Konstantins mor var en nyfrelst kristen, og hun hadde stor innflytelse på sønnen. Med Konstantin fikk kristendommen innpass i den øverste statsforvaltningen i det enorme og mektige romerske riket på 300 tallet, og bredte seg dermed raskt over hele middelhavsområdet. Under keiser Theodosius den store ble kristendommen offisiell statsreligion i år 381, og grunnlaget for den kristne enhetskulturen ble lagt.

Utgangspunktet for kristendommen er skriftsamlingen Bibelen (gr. tà biblía - bøkene), hvis grunnlag er skriftene til en liten semittisk nomadestamme. Denne stammen, hebreerne, var trolig en del av et semittisk stammeforbund, og dukket sannsynligvis opp i det området ved Middelhavet som ble kalt Kanaan, og senere Palestina, trolig i det 14. eller 13. århundre f.Kr. Tidspunktet er usikkert da hebreerne har ikke etterlatt seg noen arkeologiske spor fra denne tiden.

Det Gamle Testamentet
Bibelen inneholder en mengde ulike skrifter fordelt på to deler – Det gamle og Det nye testamentet (GT og NT). Det gamle testamentet gir seg ut for å omhandle det jødiske folks tidlige historie og religiøse myter. GT er et rent propagandskrift satt sammen av jødiske proagandister for å gi jødene en stor og gloriøs historie, som de i virkeligheten ikke hadde hatt. Dette området og stammens om bodde der hadde opp gjennom historien alltid vært okkupert av og prisgitt stormaktene omkring. Vekselvis av Egypt, Babylon, Assyria, Hellas og Romerne.

I løpet av de siste åhundrene før våtr tidsregning blomstret messiasmyter og drømmen om allmakt, og i dette miljøet ble GT til. Stormaktsfantasiene kuliminerte av de jødiske opprørene i begynnelsen av vår tidsregning. Opprørene ble kjapt knust av Romerne som etter siste opprør mer eller mindre utslettet Jerusalem. Det virker snodig at jødene trodde de hadde noe å stille opp med mot det mektige romerske militærmakten, og overmotet må tilskrives de blomstrende Messiasmytene på denne tiden om den guddommelige krigerkongen Messias som skulle komme til unnsetning med hæren sin fra himmelen og knuse romerne. Ifølge GT hadde jo jødene tidligere i historien hatt de herligste seire mot overmakten, - bare synd at disse historiene var rent oppspinn.

Mytene i GT hentet man mer elle mindre direkte fra kulturene rundt. GT er skrevet på hebraisk og ble opphøyet til å være de palestinske jøders hellige skrift, Tanakh. Sammensetningen av Det gamle og Det nye testamentet var ikke fastlagt i utgangspunktet men er blitt vedtatt på ulike kirkemøter i de første hundreårene e.Kr. Det gamle testamentets sammensetning ble først bestemt mellom 90 og 100 e.Kr av de palestinske jøder. Denne versjonen besto av 24 bøker, like mange som det er bokstaver i det hebraiske alfabetet. Først i det 15. århundre fikk Det gamle testamentet dagens inndeling i 39 bøker, og det er denne inndelingen som protestantismen anerkjenner som autoritativ.

Ulike bibler
Opp gjennom historien har ulike kristne retninger holdt seg med ulike bibler. Skrifter som for en menighet var hellige, ble av andre sett på som høyst suspekte, og som derfor ikke ble tatt med i deres bibelversjon. Under egyptiske Ptolemeus (gr: Ptolemaios) 2 (283-246 f.Kr.) ble Det gamle testamentet etter sigende oversatt fra hebraisk til gresk. Dette ble gjort på grunn av de mange jødene i Alexandria som ikke lenger forstod hebraisk. Denne oversettelsen for det kongelige biblioteket i Alexandria, skal etter sigende blitt utført av 72 lærde jøder fra Jerusalem i løpet av 72 dager (Ifølge det såkalte Aristeasbrevet.). Denne oversettelsen fikk dermed navnet Septuaginta som betyr sytti. Verket henvises ofte til bare som LXX, tallet 70 skrevet med romertall. Historien med de 72 lærde er forøvrig kun en myte.

Jødene delte Tanakh (GT) i tre deler, Loven (thora) med de fem Mosebøker, Profetene (nebi’im) med de åtte profetbøker og Skriftene (kethubim) med de øvrige elleve bøkene. I tillegg til Bibelens tekster kommer de såkalte apokryfe skrifter som det har vært varierende holdning til opp gjennom kirkehistorien. Det katolske kirkemøtet i Trient i 1545-63 slo fast at de apokryfe skrifter med unntak av 3. og 4. Esra og Manasses bønn var å anse som likeverdige med de kanoniske skrifter. Den protestantiske kirke anerkjenner imidlertid kun den palestinske kanon, men åpner tvilende for de apokryfe skrifter, men kun da som et tillegg til Bibelen.

Monoteisme?
Jødedommen og kristendommen er monoteistiske religioner med én øverste Gud. Det har imidlertid ikke alltid vært slik. I den verden som skriftene i Det gamle testamentet ble til i eksisterte det et utall guder, og man anerkjente at disse andre gudene også kunne ha makt (1 kong 8,5f). Jødene holdt seg i begynnelsen også med andre guder og ånder, som for eksempel den semittiske El (Dagan), en herremann med et særdeles stort kjønnslem, han smeltet senere sammen med Jahve også ofte kalt Jehova. Også gudesønnen Baal (Dagans sønn) var særlig en særlig aktiv fruktbarhetsgud dyrket av jødene (Edwien 1958:15).

Jødene drev i tillegg med dyrkning av himmellegemer, naturguder, husguder, dyreguder (kalv, slange) hellige trær, hellige kilder og steiner. I utgangspunktet hadde alle stammene i Midtøsten sine egne stammeguder som inngikk i et større panteon og i mytologien i området. Således er Jahve i utgangspunktet kun jødenes egen lille stammegud. Når disse stammegudene innimellom var i godlage holdt de sin hånd over stammen, og skjenket stammen en seier når de stadig kom på kant med nabostammene. Forholdet til guden ble oppfattet som en pakt, en pakt mellom folket, nærmere bestemt i form av den mannlige del av befolkningen, og guden (Bultmann 1970). Folket forplikter seg til å kun tilbe Jahve, og Jahve til å beskytte og hjelpe folket. Guden sørget for fremgang på slagmarken, men også for husdyrene, grøden og været. Til gjengjeld krevde guden blodoffer, at stammen ofret et husdyr i ny og ne til ham. Blodet var selve livskraften for Jahve og israelittene, og uten at det ble utgytt blod, var det ikke snakk om noe tilgivelse (Hebr 9,22; 3 Mos 17,11).

Barneofringer
Jahve er ifølge bibelen en særdeles blodtørstig guddom, og han fremstilles jevnt over ikke som noen spesielt munter herre. I lengre tid drev da også israelittene med menneskeofringer, nærmere bestemt barneofringer (Edwien 1958:27). Spor etter disse barneofringer finner vi blant annet i historien om Abrahams ofring av sin sønn Isak (1 Mos 22,1), og historien om Jeftas datter (Dom 11,1 ff), men også i moselovene hvor barneofringer er stilt på linje med dyreofringer (2 Mos 13,1, se også 2 Mos 22,29-30; Mika 6,7; Esk 20,25f). Alle førstefødte både av folk og fe skulle ofres til Herren. Etterhvert ble det imidlertid vanlig å ”løse ut” førstefødte barn med dyre- eller pengeoffer istedenfor (2 mos 13,13; 4 Mos 18,15). Barneofring har trolig vært utbredt til så sent som det 6. århundre før vår tidsregning (Edwien 1958:27).

Flere guder?
Det fremgår i Det gamle testamentet at man er på det rene med at det finnes flere guder enn Jahve, men disse vedkommer ikke jødene. Selv Paulus mener at det finnes flere guder enn Jahve (1 Kor 8,5-6). Ordlyden i det første av de ti bud indikerer også at det finnes andre guder man kan velge mellom. Det står at "Du skal ikke ha andre guder enn Jahve", ikke at Jahve er den eneste sanne gud.

Den bibelske Jahve utvikler seg etterhvert til en storgud, og tåler etterhvert ikke noen andre guder. Han avkrever sine dyrkere en total hengivelse og anerkjennelse om at han er den eneste virkelige gud. Det aller viktigste påbudet fra Jahve og som gjentas til det kjedsommelige i teksten, at man ikke skal dyrke andre guder enn ham. Jødenes religiøse monoteisme og forestilling om at de var et av Gud ”utvalgt folk”, fremstår som antikkens ubestridte mest ekstreme nasjonalisme (Deschner 1986:82). Tacitus skriver blant annet om jødene at de vil bli husket for sin ”hardnakkede overtro” (pervicacia superstitionis), og at de er et folk ”forhatt av gudene” (genus hominum…invisum deis) (Deschner 1986:82).

MOSEBØKENE
Mosebøkene i det gamle testamentet gir seg ut for å ha vært skrevet rundt 13.- 14. århundre fvt, og kirken hevder de ble skrevet av Moses. Alt tyder på at det Gamle testamentet har blitt til langt senere, sannsynligvis rundt de siste fem siste århundrene før vår tidsregning. Flesteparten av Det gamle testamentets bøker er overlevert anonymt. Mange av de mest kjente mytene fra søndagsskolens pensum står i de fem Mosebøkene som utgjør Det gamle testamentets første del. Blant disse mytene er de to ulike skapelsesberetningene, Adam og Eva og syndefallet, historien om Kain og Abel, stamfaren Abrahams bravader, Noah og arken hans (også i to versjoner), Babels tårn, tildragelsene i Sodoma og Gomorra, Moses og utvandringen fra Egypt og landeplagene m.fl.
Mosebøkene inneholder også en mengde påbud og regler for jødene, blant annet de berømmelige ti bud. Det gamle testamentet er i stor grad et propagandaskrift kokt sammen av jødiske forfattere, for å gi jødene en stor og gloriøs forhistorie. Ingen av de store hendelsene i Bibelen kan belegges med andre kilder eller arkeologien. Syndfloden er en velkjent sumersk myte bibelforfatterne har rappet.
Noen spor etter de mektige skinnende rikene til kong David og Salomon finnes det ikke ett eneste troverdig spor etter i ørkensanden. Utvandringen fra Egypt, og fangenskapet i Babylon er slått fast som mytiske, osv osv. Les mer her

Moses - mytenes mann
Ifølge den Bibelske kronologi skal altså Moses ha levd i det 13. eller 14. århundret før Kristus. De aller eldste deler av det gamle testamente kan ifølge tradisjonell bibelforskning tidligst ha blitt til i det 9. århundre f.Kr. Moses kan derfor ikke beskyldes for å være forfatteren av Mosebøkene, selv om kirken fortsatt hevder dette. Det er jo merkelig at bl.a. Moses selv skulle skrive om sin egen død, eller at han stadig omtaler seg i tredjeperson. At Moses etter alt å dømme aldri har levd som historisk person, gjør ikke saken bedre. Det finnes ikke et eneste historisk spor etter noen Moses, jødenes store leder, verken på stein, bronse eller papyrusruller, leirtavler, eller i senere omvandrende sagn og mytestoff utover Bibelen (Op.cit). Dette til tross for at Moses er langt yngre enn f.eks. historisk veldokumenterte egyptiske og sumerske herskere, som har etterlatt seg gravsteder, avbildninger, hieroglyfer eller kileskrifttekster. Les mer om Moses her.

Når ble Mosebøkene egentlig til?
Store deler av Mosebøkene ble nedtegnet og satt sammen av jødiske prester tidligst fra det femte århundret før vår tidsregning, sannsynligvis med hovedvekt rundt 3-200 før vår tidregning. Rundt 60 av kapitlene i 2, 3 og 4 Mosebok ble satt sammen i det femte århundre f.Kr. Mosebøkenes endelige sammensetning ble redigert ferdig først på 200-tallet e.Kr. I denne perioden ble det produsert et stort antall skrifter, og de har blitt redigert og interpolert gjennom ulike versjoner og sammenstiling av ulike skrifter, før de endte opp som Jødenes Tanakh, som vi kjenner som det Gamle Testamentet. På denne perioden var det svært populært å skrive såkalte profetiske skrifter, med "profetier" som regel var basert på hendelser som allerede hadde skjedd. Så hevdet man bare at disse skriftene var eldre enn hendelsene de beskrev, og vips hadde man hellige profetiske skifter. Forfatterne av Det gamle testamentet bygget i stor grad på muntlige overleveringer og kjent sagnstoff fra regionen, og sauset det sammen med jødisk nasjonalisme og stormaktfantasier. Hist og her har de flettet inn historiske steds- og personnavn for å gi skriftene et skinn av historisk legitimitet. Skriftene var ment å gi jødene en egen grandios historie slik at jødene kunne hevde seg med de store sivilisasjonene rundt dem. Palestina hadde i århundrer vekselvis vært under overherredømme av bl.a. Egypt, Hellas, Babylon, Assyria og Romerriket. De hadde i hele sin historie vært okkupert av og helt prisgitt andre nasjoner, og trolig er dette en av årsakene til at stormaktfantasiene fikk så god grobunn.

Konklusjon
At GT har hatt en brokete tilblivelsesprosess vitner slike ting som at det for eksempel finnes to ulike skapelsesfortellinger, to syndfloder (som har tre helt ulike varigheter) og to ulike stamtre for Adam, og tre ulike varigheter for eksilet i Babylon, for å nevne noe. I det hele tatt vrimler det med logiske brister og innbyrdes motsetninger i Bibelen.
Dagens versjon av Det gamle testamente er for det meste basert på oversettelser av middelalderske tekster som ikke er eldre en det niende eller det tiende århundre e.Kr. Ved funnet av dødehavsrullene (fra ca 100 f.Kr. – 50 e.Kr.) ved Qumran i 1947, fant man imidlertid ruller som bl.a. inneholdt en versjon av Jesaia. Forskningen på Det gamle testamentet i det 19. århundret førte til etterhvert at disse skriftenes ”hellighet” ble satt under press, og som en motreaksjon utstedte pave Pius 10. et dekret (”De mosaica authentia Pentateuchi”) den 27. juni 1906 hvor den katolske kirken fastholder at Moses er den inspirerte forfatter av de fem mosebøkene (Deschner 1990:489). Dette er det ingen seriøse forskere som støtter idag.

Sumerske myter
Forfatterne av Det gamle testamentet har altså trukket store veksler på eldre kilder, ikke minst på den sumerske kulturen i Mesopotamia. Sumererne var verdenshistoriens første skrift-sivilisasjon som blomstret i elvedalene rundt de to store elvene Tigris og Eufrat i det området hvor sydlige Irak ligger idag. Den sumerske sivilisasjonen eksisterte fra det femte til det andre årtusen før vår tidsregning, men hadde sitt høydepunkt rundt 3-2000 år før vår tidsregning. Sumererne oppfant blant annet hjulet, plogen, kunstig vanning, pottemakerens dreiehjul, seilfartøy med kjøl og var de første som bygget bygninger med buer i stein og flere etasjer. De utviklet også et juridisk system, matematikk, astronomi og kalenderens inndeling. Vår inndeling av tiden basert på tallet 60 (1 time=60 min, 1 min=60 sek), samt inndelingen av sirkelens 360 grader er faktisk en arv fra de gamle sumererne. Deres viktigste oppfinnelse, og grunnlaget for all senere sivilisasjon, ble gjort rundt 3000 f.Kr. - skriftkunsten.

Sumererne skrev med kileskrift på leirtavler. Slike leirtavler er det funnet flere hundretusen av ved arkeologiske utgravninger av de gamle sumerske og babylonske byene i dagens Irak. Etterhvert som flere og flere av disse leirtavlene har blitt gravd frem og tolket, desto flere historier og motiver som også kjennes fra Bibelen dukker opp (Les mer om dette her). De fleste av leirtavlene skriver seg imidlertid fra det annet årtusen f.Kr, og er altså ca tusen år eldre enn de eldste deler av Det gamle testamentet. Den sumerske kulturen har forøvrig øvd en enorm innflytelse og lagt grunnlaget for de senere sivilisasjoner i hele dette området.


Search
Links
Quote
"The inspiration of the bible depends on the ignorance of the person who reads it."

Ingersoll