Gudsbevis?

by Bandoli.no




Det å føre ”bevise” for, eller for den del ”motbevise” mytologiske veseners eksistens er et forholdsvis håpløst prosjekt. Å føre håndfaste bevis for fantasifostre er som kjent umulig. Dette har imidlertid ikke hindret troende å iherdig forsøke opp gjennom tidene. Siden Gud åpenbart ikke har ville manifestere seg for sin flokk siden oldtiden, har man isteden vært henvist til å føre mer teoretiske ”bevis” for saken. Gjerne via teologisk tåkesnakk og sirkelslutninger.

Logikk og vitenskapelig metode er tradisjonelt ikke troendes sterkeste sider. Dersom man allerede tror på hokuspokus og usynlige gudevesener, er gjerne ikke de kravene en selv stiller til ”bevis” veldig strenge vitenskapelig sett.

Nå er det normalt at den som fremsetter en påstand, også er den som har bevisbyrden for denne. Skulle jeg påstå at det finnes store ildsprutende drager i våre skoger, er det jeg som må føre bevis for dette om jeg skal bli trodd. Slik er det naturligvis også med påstander om guder. Det er de troende som har bevisbyrden, ikke dem som ikke tror. De færreste av oss føler det maktpåliggende å motbevise alskens surrete fantasifostre som kreative eller mentalt forstyrrede hoder klarer å drømme frem.

En vanlig påstand er at Guds eksistens ligger utenfor vår fatteevne og utenfor vitenskapen. Påstander om Guds eksistens handler imidlertid om virkeligheten, siden det påstås at Gud er virkelig. Derfor må slike påstander kunne undersøkes vitenskapelig.
Siden det ikke finnes noen fysisk Gud å undersøke, må man vurdere påstandene ut fra sannsynlighet. Det vesentlige spørsmålet er ikke om Guds eksistens kan bevises eller ikke, men om hans eksistens er sannsynlig overhodet.Fordi man ikke kan bevise eller motbevise Guds eksistens, betyr det slett ikke at sannsynligheten for Guds eksistens er like stor som det motsatte. (Dawkins 2006:54)

En skapergud som er kapabel til å skape vår verden, ja hele universet med utallige milliarder av stjerner, alle grunnstoffene og milliarder av ulike arter levende organismer, må være så komplisert og intelligent at det er komplett usannsynlig. At en slik gud i tillegg skal være sykelig opptatt av milliarder av menneskers seksualitet og kjedelige dagligliv, lytte til bønner, sende syndfloder og gresshoppesvermer når han blir sur, innimellom helbrede fotsopp og flass hos naive voksne troende, men ikke kreft hos barn, - gjør ikke akkurat sannsynligheten for hans eksistens noe større.

Teologi?
Når man går i strupen på Bibelens dustete gudsforestillinger er det en vanlig innvending at man ikke har inngående kjennskap til dagens teologiske forskning. Til det vil jeg med Richard Dawkins hevde at man kan utmerket godt avvise troen på alver uten å kjenne alle detaljene om hva ”alveologer” opp gjennom tidene har ment om fargen på alvenes vinger.

Siden ulike troende har ulike oppfatninger om Guds vesen, er en vanlig innvending at den guden man beskriver, ikke samsvarer med den de tror på. Han er helt annerledes og slett ikke den onde og hevngjerrige guden fra det Gamle testamentet, men Nytestamentets Gud, full av kjærlighet. Hva er egentlig forskjellen på en ikke-eksisterende snill gud og en ikke-eksisterende slem en??

"Gud" er ikke svaret på noe, det forklarer ingenting. Siden ingen, selv ikke de mest ihuga troende faktisk kjenner Gud personlig, hvordan Gud er, hvordan han oppstod eller hvor han kommer fra, er det å bruke Gud som endelig forklaring komplett meningsløst. Gud er et tomt begrep ulike troende fyller med akkurat hva de personlig synes passer. Selv som et begrep er jo Gud fullstendig inkonsistent.

Bevis?
Siden urkristendommen har det blitt presentert ulike ”bevis” for Guds eksistens. Jeg vil se litt nærmer på dem i det følgende.

Gud som alle tings årsak.
Den årsaksløse årsak:
Ingenting kan bli til av seg selv. Siden universet eksisterer, må det ha blitt forårsaket av noe. Dette noe er da Gud.
Den ubevegelige beveger:
Ingenting er i bevegelse uten å bli satt i bevegelse av noe/noen. Siden alt i universet er i bevegelse må det ha vært en ”første beveger” – altså Gud.
Det kosmologiske bevis:
I begynnelsen må det ha vært ingen fysiske ting eksisterte. Siden fysiske ting eksisterer nå, må det ha vært noe ”ikke-fysisk” som har skapt det. Altså Gud.
Dette er tre av kirkefaderen Thomas Aquinas fem ”bevis” som han kom med på 1200-tallet.
Problemet er at disse ”argumentene” er sirkelsluttende, for samme logikk tilsier jo at dersom Gud eksisterer så må jo også han ha blitt forårsaket av noe eller noen. Det pareres som regel med at Gud er ”evig”, men hva slags ”argument” er det? Det forklarer jo ingenting, og er et tomt og innholdløst argument. Det er som en fireåring som svarer at ting er som de er - ”bare for det”. Å hevde at Gud er evig, er ikke noe argument og beviser ingenting, det er en tom påstand, og man er tilbake til start.
Så Thomas Aquinas første tre "gudsbevis" er i realiteten meningsløse.

Og om man nå for gøy skulle ta dem for god fisk, er det ingenting som skulle tilsi at denne Guden trengte å være intelligent, slett ikke allmektig eller allvitende, eller at han liker å lytte til bønner, ikke liker søndagsarbeid eller menn med langt hår, eller synes det er deilig å kunne straffe ikke-troende til evig pine.

Thomas nest siste ”gudbevis” (Variasjons argumentet) er at alle ting varierer. Det er grader av for eksempel godhet og perfeksjon, og vi vurderer graden av noe i forhold til et maksimum. Siden mennesker kan være både gode og onde kan ikke den maksimale godhet ligge hos oss. Den må ligge et annet sted, og det maksimalt gode kan vi kalle Gud.

Dette er ikke noe argument. For å igjen sitere Dawkins: ”Vi kan like gjerne si at folks kroppslukt varierer, men at vi kun kan vurdere graden av drittlukt opp mot et perfekt maksimum av fattbar stank. Derfor må det finnes en helt uovertruffen stinker uten like, og vi kaller ham Gud.” (Dawkins 2006:79).

Kirkefaderes siste bevis (Det teologiske bevis, eller design beviset) er et fortsatt vanlig brukt argument for gud eksistens blant amatører.
Verden og alle levende ting er så hensiktsmessige og funksjonelle at de må være en plan bak. Intet av det vi kjenner ser designet ut, uten at det er designet. Derfor må det finnes en designer, og vi kaller ham Gud.

Igjen et argument som skyter seg selv i foten. Av alle hensiktsmessige og funksjonelle vesen må jo Gud være den ultimate design. Ergo må noe/noen ha designet ham.
Forøvrig kler evolusjonslæren dette ”argumentet” nakent, da alle ting på jorden har utviklet seg fra enkle former til mer avanserte former over lang tid. Dersom ikke organismer er veltilpasset sine omgivelser, bukker de under. De organismene som har overlevd er som regel de som er godt tilpasset sine omgivelser.
Når det gjelder verdens hensiksmessighet kan man og spørre: hensiktsmessig i forhold til hva? De færreste av oss kjenner til noen andre verdener enn denne.

Arnulf Øverland mottok en gang et brev fra en skuffet svenske som ikke kunne skjønne at den kjente dikteren Øverland var ateist og mente han måtte tale mot sin indre kristne overbevisning. Han skrev "Jag förutsätter nämligen, att Ni har vanligt sunt förnuft. Ni ser en bil på gatan, då vet Ni, att den ej skapat sig själv...". Øverland svarte: "Tanken er helt riktig, og jeg må bøye meg for dens konsekvens: Hvis jeg ser en gud på gaten, da vet jeg at han ikke har skapt seg selv."

Det ontologiske bevis
Munken Anselm av Canterbury kom i 1078 opp med dette argumentet for Guds eksistens. Det går i korthet ut på at det er mulig å tenke seg til det mest perfekte vesen i sin fantasi. Skulle imidlertid et slikt perfekt vesen faktisk eksistere i den virkelige verden, ville dette vesenet naturligvis være enda mer perfekt enn det i fantasien, og fantasifosteret ville dermed ikke lenger være perfekt. Der har vi en logisk motsetning, og derfor må Gud eksistere!

Bristen i dette argumentet er postulatet om at eksistens gjør noe mer perfekt enn ikke-eksistens. Er en eksisterende bil mer perfekt enn en ikke-eksisterende bil?

Man kan snu det hele på hodet og tenke seg en eksisterende skapergud som skaper verden, den mest fantastiske bragd som er mulig. Bragden ville imidlertid være utrolig mye større om Guden selv ikke eksisterte. Å skape en verden når du selv ikke eksisterer er jo helt fantastisk. Så en ikke-eksisterende Gud vil jo være mer guddommelig enn en eksisterende en. Ergo eksisterer ikke gud.
Dette argumentet er selvfølgelig like lite ”bevis” for noe, som Anselms av Canterburys versjon.

Personlige opplevelser
Ellers har man argument basert på personlige opplevelser, som naturligvis ikke kan etterprøves eller har noen som helst relevans for andre. Folk som ser guder og ånder eller hører stemmer i hodene sine, henvises vanligvis til det psykiatriske hjelpeapparat. At ”opplevelsen” er religiøs endrer ikke dette. Om man får herlige åpenbaringer av Jesus eller Maria eller ser flygende rosa elefanter på høylys dag, går som regel ut på ett. Da er man ikke helt i vater uansett.

Pascal
Så har vi Pascals veddemål som går ut på at dersom du ikke tror på Gud og det skulle vise seg at han likevel finnes, er konsekvensene så mye mer alvorlige (evig helvetespine kontra himmelsk paradis) enn dersom du tror på Gud og det viser seg at han ikke finnes. Derfor må man tro på Gud.
Dette noe bevis på noe som helst, bortsett fra at matematikeren Blaise Pascal likte å helgardere seg og foretrakk å hykle. For det andre er ikke religiøs tro på en gud noe som man bare kan bestemme seg for uten videre uten å være overbevist. Alt annet er hykleri, og hvis det finnes rom for hyklere i himmelen, var det i hvert fall ingen grunn for Pascal å frykte noe helvete.

Hvorfor skal religioner for øvrig være hevet over kritikk?
Alle andre ideer her i verden kan og bør kritiseres og undersøkes kritisk, bare ikke religion. Når religion entrer rommet skal man tre respektfullt tilbake å holde kjeft. Hvorfor i all verden skal man ha respekt for gamle komplett absurde vrangforstillinger?? Spesielt religioner som lærer at alle ikke troende skal pines i et helvete i all evighet, har ingen som helst krav på respekt fra noen.
Slikt tankegods fortjener kun forrakt!



Search
Quote
"I have never seen the slightest scientific proof of the religious ideas of heaven and hell, or of a God."

Thomas Edison


What can be asserted whithout evidence can also be dismissed whithout evidence.

Christopher Hitchens


The invisible and the non-existent look very much alike.

Delos McKown