"Kjærlighetsbudskapet"?

by Bandoli.no

En av nyere teologis mest imponerende kraftprestasjoner er kunststykket å klare å fremstille kristendommens hovedbudskap som et ”kjærlighetens budskap”.

Et budskap om en grenseløs gudskjærlighet og en fremstilling av kristendommen som den evige forvalter og garantist for de humane verdier og nestekjærlighet. Teologene hevder at Guds grenseløse kjærlighet er det altoverskyggende budskapet i kristendommen. Dette kan de gjøre i trygg forvissning om at de fleste i menigheten ikke er plagsomt opptatt av å lese i Bibelen på egen hånd. Skulle enkelte slumpe til å faktisk lese litt i Bibelen på egen hånd, og oppdage ubehagelige ting som ikke samsvarer med det glansbildet man har fått presentert, kan teologene berolige med at dette nok bare er ”billedlig” ment.

I takt med hevingen av samfunnets generelle opplysningsnivå har stadig grensene for hvilke deler av Bibelens som egentlig fortsatt gjelder, og hvilke deler som ikke lenger skal leses bokstavelig, måtte flyttes. Gårsdagens evige hellige sannheter er i dag kun en billedlig fremstilling. Deler av Bibelen som folk tidligere ble brent levende for å ikke tro på, tror selv ikke kirken og teologene på i dag.

Mordergud?
Vår ”viten” om Gudfader er først og fremst fra Det gamle testamentet. Det er i denne delen av Bibelen Gudfader er tydeligst, hvor hans gjerninger, meninger, påbud og regler, og vesen blir presentert. Det er også kun her Gud etter sigende taler direkte til menneskene, og griper inn i historiens gang. Den Gud som fremstilles her er en nidkjær, streng, straffende, hevngjerrig, intolerant og grusom Gud. "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." (Hebr 10,31). Hans ”gode” sider er at han innimellom assisterer sitt eget folk på slagmarken, og f.eks. sender utrivelige landeplager over Egypt for å tvinge farao til å frigi jødene. Selv om det å ta livet av mennesker i tusentall, neppe kan sies å kvalifisere som noen utpreget ”god” egenskap, uansett målestokk.

Gud er ellers hovedsakelig opptatt av å blir dyrket som den eneste sanne gud, og bli ofret til av sine undersåtter. Han er spesielt glad i brennoffer og i særdeleshet den liflige duften av svidde fugler, lam, værer og kveg. Ethvert brudd på hans regler og bud straffes hardt, som regel med døden. Han er heller ikke fremmed for å sende alskens ulykker og naturkatastrofer over sine jordiske skapninger. Det er derfor ikke akkurat begrepet ”kjærlighet” som er mest påtrengende i Bibelens fremstilling av Vårherre, snarere begreper som synd, straff, gudsfrykt, offer, soning, bot, straff, anger, hevntørst og intoleranse. Guds noe spesielle form for ”kjærlighet” omfatter i GT også bare dem av hans utvalgte folk som dyrker og adlyder ham. Men heller ikke da kan man være sikker på hans godvilje, da Gud slett ikke alltid er snill med sine egne
(1 Krøn 21,14; 2 Krøn 13,15-17; 2 Mos 32,25-28; 2 Sam 24,15; 4 Mos 16,46-49; 4 Mos 25,3-11; Amos 4,10-11: Dom 20,18-21: Dom 20,25; Esek 11,6-10; 1 Kor 10,8-10).(Hvor var han forresten da 6 milioner av hans eget utvalgte folk døde i konsentrasjonsleirer under krigen?!)
Om man aldri så mye velger å se Det gamle testamentets ubehagelige fortellinger om Vårherres lunefulle straffepraksis og nedslakting av mennesker som ”billedlige” fortellinger, er det uansett ikke ”bilder” som kan tas til inntekt for noen utpreget ”kjærlighet”.

Milde Jesus?
I de fire evangeliene i Det nye testamentet kommer Jesus inn på banen. Det er særlig ham teologene henviser til når de snakker seg varm om kristendommens fabelaktige kjærlighetsbudskap. Jesus er blant annet tillagt ordene om å elske sine fiender, og elske sin neste som seg selv og vende det annet kinn til. Forøvrig er ikke dette noe som er originalt for Jesus (se her). Jesus sier imidlertid også at hans fiender skal hugges ned for hans øyne (Luk 19,27), at dem som ikke er med ham er imot ham og evig fordømt (Matt. 12,30; Luk 11,23, Mark 9,40). Med Jesus kommer også trusselen om evig pine i helvete for alle dem som ikke tror på ham. Denne kategoriske intoleransen og trusselen om evig pine, kan knapt tas til inntekt for noen grenseløs nestekjærlighet akkurat.
Så hvor teologene har dette med at Gudskjærligheten er Bibelens hovedbudskap fra, er ikke godt å si.

Hvordan har så dette kjærlighetsbudet som dagens teologer snakker så varmt om, blitt forvaltet av kirkens og Guds representanter på jord? Hvor finnes kjærlighetsbudskapet i religionskrigene, i 2000 år lange jødeforfølgelser, korstog, utradering av indianere i Sør-Amerika, kjetter og hekseprosessene, den harde kirkelige strafferett??

Bibelen som er Kristendommens hellige ufeilbarlige fundament, og ifølge kirken blitt til under inspirasjon ved den hellige Ånd, er plutselig ikke ufeilbarlig lenger. Den hellige skrift må nå ifølge teologene sees i lys av sin tid. Teologene mener åpenbart at en ond gjerning blir mindre ond, dersom det er lenge siden den ble begått, og om slike gjerninger var vanligere på den tiden. At for eksempel et gammelt mord er mindre forbrytersk enn ett splitter nytt ett, eller at et mord rettferdiggjør et annet etter den gode gamle ”øye for øye, tann for tann, liv for liv” modellen.

Det argumenteres gjerne med at kirkens intoleranse, overgrep og forbrytelser opp gjennom historien ikke kan lastes Gud, men er menneskers verk. At disse menneskene som handlet i Guds navn, nok ikke var ”ordentlig” kristne. Men når i historien har kirken og de kristne egentlig vært "ordentlig kristne”? Under religionskrigene? Under kjetterforfølgelsene, korstogene, inkvisisjonen og heksebålene? Under de 1700 år lange kristne jødeforfølgelsene??! Kirken har altså ikke blitt ordentlig ”kristen” før nå i det siste??

”Og hva skal man si om en kirke, som ganske visst lover sine troende evig salighet, men samtidig henviser de vantro, alle dem som tenker på en annen måte, til et evig helvedes pine? – Hvis den kirke absolutt skal tale om kjærlighet, da bør den gjøre det meget stille.” Arnulf Øverland
Right!




Search
Links
Quote
”Og hva skal man si om en kirke, som ganske visst lover sine troende evig salighet, men samtidig henviser de vantro,
alle dem som tenker på en annen måte, til et evig helvedes pine?
– Hvis den kirke absolutt skal tale om kjærlighet,
da bør den gjøre det meget stille.”

Arnulf Øverland